Den ytterst originale gitaristen, komponisten, etnomusikologen og nstrumentbyggeren Paolo Angeli kommer fra Sardinia. Han er sterkt knyttet til tradisjonell sardinsk musikk, flamenco, jazz, postrock og eksperimentell musikk, og han spiller på sin egen preparerte sardinske gitar, et orkesterinstrument med 18 ledninger, en hybrid mellom gitar, cello og trommer, utstyrt med hammere og pedaler med variabel hastighet. Gitar en er laget av Liuteria Micheluttis (Cremona) og modifisert av Oran Guitars (Lunamatrona). Han spiller med Strings Thomastik, distortion 6Appeal Spicetone, sustain Gamechanger Audio Plus Pedal.
I presseskrivet kan vi lese at han har hatt en intens tanke om å uttrykke sin kjærlighet til hans mangeårige lydtekniker Raffaele Musio, Zio Michelino, soppkongen Marino Morando, og hans «gale» bohemvenn Oriol Hernando.
Å høre Angeli spille på sin helt særegne gitar, som det visstnok kun finnes to av i verden. Den ene har Angeli og den andre tilhører Pat Metheny, er så man tror dette er gjort med mange loops og flere lag av opptak lagt sammen. Men får man mulighet til å oppleve Angeli på konsert, opplever man at alt er gjort dere og da, kun med den gode gitaristen og hans «monster» av en gitar. På Lema legger han også til vokal og elektronikk sammen med gitaren.
Vi får åtte komposisjoner, og han starter med «periplo», og til han avslutter med den korte «sun ra», er dette en ustyrtelig, vakker reise inn i et gitarunivers hvor hans «monster» av en gitar leder an. Og bare åpningen, som er instrumental, er nesten verdt pengene for platen alene.
Paolo Angeli er en gitarist og musiker som her, kanskje mer enn på de andre platene jeg har hørt fra ham, nærmer seg mest det musikalske universet vi finner Pat Metheny. Men det er så mye mer i den musikken Angeli tryller fram fra gitaren, elektronikken og vokalen, som skiller han fra de fleste. På de låtene hvor han også opptrer som vokalist, har han hentet tekster fra andre tekstforfattere, og tekstene tolkes på aller beste vis fra gitaristen. Hans vokal ligger tett på den sardinske folkesangtradisjonen, og fungerer perfekt sammen med gitarspillet. Og i de låtene hvor han benytter seg av det vokale, synes jeg hans nærhet til Sardinia blir sterk.
Han har en gitarteknikk som i utgangspunktet er lyrisk, men han legger inn så mye andre elementer i spillet, som gjør at det høres ut som flere gitarister som holder på sammen, noe kun hans spesielle gitar og hans utmerkede teknikk og oversikt må ta æren for.
Jeg tror ikke at Paolo Angeli har vært på besøk på noen av de Skandinaviske jazzfestivalene. Og det må rett og slett regnes som en stor skam. Festivalene står i kø for å få for eksempel Pat Metheny på programmet, og da er det bare på sin plass at man også inviterer den gode Sardinier til en scene hvo det fremføres utmerket gitarmusikk.
Jan Granlie
Paolo Angeli (prepared sardinian guitar, vocals, electronics)
