På den italienske øya Sardinia, eksisterer det en helt unik vokaltradisjon, hvor særlig mindre konstellasjoner, gjerne kvartetter, kvintetter eller sekstetter av godt voksne menn fremfører sangtradisjonen i små kirker og kapeller rundt om på den vakre øya.
Albumet Vinti ‘e Maju er et møte mellom to fremragende representanter for den sardinske musikken – den tradisjonelle, uttrykt gjennom stemmene til Tenore Murales de Orgosolo, og den moderne, forankret i Paolo Angelis sardinske gitar. Tenore Murales de Orgosolo består av Franco Corrias, Salvatore Musina, Cosimo Mureddu, Maurizio Bassu og Antonio Musina og, om jeg ikke husker helt feil, så har jeg hørt de fem i et lite kapell ute på den Sardinske landsbygda helt nord på øya, ikke langt fra byen Santa Terese Gallura, der du tar fergen over til Korsika.
Her dreier det seg om kompleksiteten, mangfoldet og den innovative styrken til en musikalsk tradisjon som søker dialog med andre språk, i dette tilfellet med innovativ musikk. På den ene siden finner vi den preparerte sardinske gitaren, en ugave av gitaren med strenger i «alle» retninger og et instrument som gjerne opererer som et helt orkester blandet sammen med et vokalt uttrykk for en av de eldste polyfoniske tradisjonene rundt Middelhavet, med likheter funnet i Tuva og Mongolia.
Dialogen mellom Angeli og Tenore Murales utfolder seg både gjennom improvisasjon og den særpregede vokaltradisjonen fra øya, tillagt delikate felt- og historiske opptak (fra Santa Cecilia-arkivet) av Orgosolos priorinner som resiterer rosenkransen. Vi får lydbilder som fremkaller en reise inn i hjertet av Sardinia, hvor det dukker opp øyeblikk av minner og skjønnhet, som for eksempel «Sa Lota ‘e Pratobello (Peppino Marotto)», en komposisjon som gjenskaper den fredelige kampen til Orgosolo-samfunnet i juni 1969 mot etableringen av et militært skytefelt.
I presseskrivet kan man lese at «Vinti ‘e Maju kan bare forstås fullt ut ved å analysere den politiske styrken i budskapet som uttrykkes i tekstene til de fem vokalistene dukker det opp en sann tilbakeskuende reise gjennom Sardinias historie fra forrige århundre til i dag. Ulike temaer tas opp: identitet, selvbestemmelse, bygg- og energispekulasjon, antikolonialisme, antimilitarisme, emigrasjon, religion, kjærlighet og utdanning – noe som bekrefter betydningen tenor-sang har hatt i Orgosolo som et redskap for sosial og politisk protest, kamp og krav om endring».
Jeg har hørt en rekke av den utmerkede gitaristen Paolo Angelis plateutgivelser, etter at jeg første gang hørte han på en magisk solokonsert på Moers-festivalen i Tyskland. Det helt særegne uttrykket han frembringer via sin sardinske gitar, er unikt (ifølge ryktene finnes det kun to slike gitarer – den ene tilhører Angeli, og den andre Pat Metheny). Og det var vel bare et tidsspørsmål før han skulle gå i kompaniskap med Tenore Murales de Orgosolo.
De fremfører 13 låter som er komponert av vokalkvintetten sammen med Angeli. Og det er en ytterst spennende reise vi får være med på. Angelis mange gitarlyder, som ofte ikke høres ut som en gitar, men perkusjon, synthesizer, sitar, fiolin og alle andre ting man kan putte inn i en preparert, akustisk gitar. Og det er ingen som behersker denne kunsten som Paolo Angeli! Dette koblet sammen med et av øyas beste utøvere av den tradisjonelle vokalmusikken, skaper en ytterst original og flott stemning, hvor, i alle fall, jeg trekkes tilbake til den varme ettermiddagen på den sardinske landsbygda jeg hadde gleden av å være med på for en del år siden.
Den flerstemte sangen kan, nesten, oppfattes som en form for strupesang innimellom, men denne følelsen oppstår av det flerstemte, hvor tonene ligger tett på hverandre bak en av vokalsolistene, som fremfører tekstene på lokalspråket.
Ved at det vokale fullendes med Angelis utmerkede gitarspill, gjør musikken mer «moderne» og «publikumsvennlig», og hele prosessen blir helhetlig og usedvanlig vakker. Og ved å legge til feltopptak får man en ekthet over «verket» som fascinerer.
Det er nesten en skam at Paolo Angeli og/eller de Orgosolo ikke har besøkt noen av jazz- eller folkemusikkfestivalene her oppe i nord. Men jeg lover jeg skal gjøre hva jeg kan for at dette prosjektet i alle fall kommer til Vossa Jazz eller Osa-festivalen her oppe i bygda en eller annen gang. For dette er musikk alle med sans for god musikk bør høre.
En utrolig vakker og original utgivelse!
Jan Granlie
Paolo Angeli (prepered sardinian guitar), Franco Corrias (vocals), Salvatore Musina (vocals), Cosimo Mureddu (vocals), Maurizio Bassu (vocals), Antonio Musina (vocals)
