Trioen Parallax har eksistert siden 2008, og jeg har en følelse for at det er trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud som har vært selv drivkraften bak bandet gjennom disse årene. Ved siden av han, består trioen i dag av trompeteren Torstein Lavik Larsen og gitaristen Are Lothe Kolbeinsen, og begge trakterer i tillegg elektronikk.
Biomimesis er deres første rene trioalbum siden 2014, og er et album, som ifølge presseteksten, er «et album formet av naturens egne prinsipper. Biomimesis handler om å lære av naturens løsninger, og trioen har latt seg inspirere av alt fra lavens detaljerte teksturer til store økosystemers balanse og ubalanse. Musikken er skapt i tett samspill med omgivelsene på Madstun, Jon Balkes og Tone Myskjas vakre landsted på Fall, hvor de lot landskapet, lydene og stemningene filtrere seg inn i det musikalske uttrykket».
Vi får to lengre sekvenser med titlene «I» og «II», hvor de åpner i et slags «dronelandskap», og vi befinner oss raskt i det litt svevende, men ikke likegyldige musikklandskapet. Så kan forståsegpåerne gjerne diskutere til de blir «grønne», om dette er jazz eller samtidsmusikk. Selv mener jeg dette er en slags «programmusikk» hvor de tre tar oss med inn i et litt mystisk (og kanskje mytisk) landskap vi tidligere har måtte søke til platene på Sofa for å finne lignende av.
Musikken er mye basert på «trommelyder» som både fremkalles av Ibsen Thorsruds mange trommer og elektronikken. I tillegg legger vi merke til Lothe Kolbeinsens preparerte gitar, som stikker seg fram i det relativt elektroniske lydbildet.
Mens jeg nå sitter og lytter meg gjennom platen for tredje eller fjerde gang, føler jeg at jeg for hver gjennomspilling, kommer lenger og lenger inn i materien, og hver gang dukker det opp nye enkeltheter som fascinerer. Kanskje kunne jeg ønsket mer av Lavik Larsens trompet, for musikken nærmest roper etter en trompet i Arve Henriksen-landskapet, for å variere i lyduttrykket. Men det er også det eneste jeg savner. For her er det bare å lukke øynene og la de tre lede meg inn i musikalske landskap som oser av «tett skog», mørke i skyggene under en varmende sol over trekronene. Samtidig er musikk, som nevnt over, litt mystisk (eller mytisk) og kan fremkalle mange tanker og situasjoner mens jeg vandrer gjennom den norske urskogen, et godt stykke fra den plantede varianten, som vi i Norge bare får mer og mer av.
Spennende!
Jan Granlie
Torstein Lavik Larsen (trumpet, electonics), Are Lothe Kolbeinsen (preparated guitar, electronics), Ulrik Ibsen Thorsrud (drums)
