Phønix er en rå trio fra Trondheim som befinner seg i skjæringspunktet mellom hard og energisk rock og tøff drivende jazz. Bandet ledes av gitaristen Emil Storløkken Åse, og i Phønix har han gått i «krigen» med barytonsaksofonisten Jenny Frøysa og trommeslageren August Glännestrand, begge musikere man stadig treffer på når det er snakk om energisk musikk fra Trondheim.
I omtalen av trioen kan man lese følgende: «Med gitar, saksofon, trommer og litt maskinmagi fletter bandet sammen jazz, psykedelia, kraut, prog, avantgarde og pop i et friskt og massivt lydbilde».
De debuterte på plate med Intergalloptic Roundtrip i 2024, en plate som fikk utmerket omtale i den slunkne jazzpressen, men bandet har spilt en rekke jobber, både i hjembyen og på andre klubber rundt om i Norge siden førsteplaten kom ut, og de har raskt etablert seg som en dynamisk og spennende kraft på den norske jazzscenen.
Livealbumet er innspilt på Moskus i Trondheim, på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo og på USF Verftet, under Nattjazz i Bergen. Vi får sju komposisjoner, som alle er skrevet av Storløkken Åse, men jeg har en sterk mistanke om at mye av uttrykket er overlatt til alle de tre musikerne. Så det er kanskje riktigere å si at ideene kommer fra den gode gitaristen.
Her er det bare å feste setebeltene, for her går de ut i «hundre» med «Intergalloptic», fra Moskus i Trondheim. Og herfra og ut, til de avrunder med «Bag of Freedom», befinner vi oss langt inne i det heftigste av rock’n roll.
Og på alle de tre live-stedene platen er hentet fra, er lyden utmerket, selv om det er gitaren som står i fronten og «hugger», og skyver saksofonen litt ut. Men der hvor gitaren roer seg ned litt, og saksofonen får komme i front, beviser Frøysa at hun er i stand til å levere utmerket spill også i denne sjangeren.
Jeg vet ikke hvor med Storløkken Åse har latt seg påvirke av sin orgel- og keyboardspillende far, Ståle Storløkken, men at han har blitt påvirket, er det ingen tvill om. For dette er heavy jazz slik også «den gamle» kunne ha gjort det.
Jeg sammenligner ofte slike band med noe av det Vernon Reid leverte i Living Color. Og jeg kommer ikke utenom den utmerkede, amerikanske gitaristen her heller. Men det gjelder, i hovedsak, i de raskere låtene. Når de tar det ned, og det må de nesten også gjøre, så låter dette personlig og veldig, veldig bra. Mye dreier seg om gitarspillet i mange forskjellige former, men uten Frøysa og Glännestrand, hadde nok musikken vært annerledes.
I tillegg til at Frøysa er en utmerket barytonsaksofonist, tar hun seg også av bass-synth-spillet, noe som, nesten, gjør det unødvendig å utvide bandet til kvartett med bass.
Innimellom mange gitarister fra de siste 20-årene, dukker også Terje Rypdal opp, særlig fra hans Chaser-periode, men det er bare i noen av de roligste sekvensene. I de mest heavy låtene, er det andre som dukker opp, men når Storløkken Åse setter disse inn i sin egen sammenheng, blir det utmerket.
Trioen spilte på Vossa Jazz i 2025, men jeg fikk aldri muligheten til å høre dem. Men salt peanuts* sin utsendte som hørte trioen, kom tilbake med stjerner i øynene. Og det er forståelig. For dette er en utmerket, ny, norsk trio man skal følge med på, med tre musikere som stadig dukker opp i flere spennende sammenhenger, og som alltid leverer strålende spill. Og som trio leverer de en innertier.
Og at utgivelsen blir publisert på sjølvaste 1. mai, er et godt mottrekk på ungdommen i Kristelig Folkeparti som vil avskaffe arbeidernes dag som offentlig fridag. Et tips til dem vil være å bruke deler av dagen på å lytte til Phønix og Live 2025. Det vil sannsynligvis gjøre dem godt!
Jan Granlie
Emil Storløkken Åse (guitar, baritone guitar, electronics), Jenny Frøysa (baritone saxophone, bass synthesizer, electronics), August Glännestrand (drums, drum machine)
