Kvartetten Plains Peaks er altsaksofonisten Jon Irabagons siste bandprosjekt og hans hyllest til Chicago. Her møter han sin gamle «svirebror», trompeteren Russ Johnson, bassisten Clark Summers og trommeslageren Dana Hall i seks låter han selv har skrevet, og som har en klar historie bak til Irabagons medvirkning i det spennende bandet Mostly Other People Do The Killing (MOPDTK).
Irabagon er en filippinsk-amerikansk saksofonist, komponist og grunnlegger av Irabbagast Records. Han ble vinner av Thelonious Monk Jazz Competition i 2008, og er et av Time Outs «25 essensielle jazzikoner i New York City».
Irabagon er kjent for bredden i spillerstiler som spenner fra postbop til fri improvisasjon, avant country til doom metal. Hans musikalske talent har ført til samarbeid med såpass forskjellige artister som Wynton Marsalis, Lou Reed, Evan Parker, Billy Joel, Maria Schneider Orchestra, Herbie Hancock, Christian McBride, Kenny Barron, Darcy James Argue’s Secret Society, Bill Laswell, Peter Evans, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock, Ava Mendoza og Tom Rainey. Hans mange prosjekter som bandleder inkluderer en kvartett med Luis Perdomo, Yasushi Nakamura og Rudy Royston, samt en trio med Mark Helias og Barry Altschul. Han har også spilt med Mary Halvorson Quintet, Septet, og Octet, Dave Douglas Quintet, Barry Altschuls 3Dom Factor og han er en av grunnleggerne i bandet MOPDTK.
Når man mottar ren utgivelse med Irabagon, er man alltid spent på hvilken musikalsk veg han tar oss med på denne gangen. Og, som nevnt over, er det arven etter MOPDTK som først dukker opp i bakhodet. Og med den utmerkede trompeteren Russ Johnson på laget, er det kort veg til MOPDTK. Og med et drivende og godt komp, blir avstanden enda kortere.
De starter med tittelsporet, som starter som en ballade, og hvor vi bare sitter og venter på at «arven» fra MOPDTK skal komme. Allerede her legger jeg merke til den fine bass-spillet, med bue, som like gjerne kunne vært Moppa Elliot i MOPDTK, men i balladen er det hele vegen i spiillet en forventning om noe mer enn ballade. Johnson ligger relativt tett på Peter Evans fra det før nevnte bandet, og etter en kort trommesolo, endres tremperaturen ii spillet og musikken blir friere og friskere. Og fra andresporet «Buggin’ the Bug», og ut, er dette en deilig, akustisk utgivelse, som jeg mer enn gjerne kunne ha hørt på en klubbkonsert.
Det beste med bandet er at de kombinerer neobopen med det firere og mer moderne, hvor altsaksofon- og trompetspillet tar oss med inn i et deilig, musikalsk landskap.
Irabagon er en utmerket altsaksofonist, som spiller på ne måte som passer perfekt med det kreative spillet til Johnson. De er gamle «svirebrødre» som spilte sammen for mange år siden, og at de nå har funnet sammen igjen, er noe begge tydeligvis liker.
De seks komposisjonene varierer i temperatur og lynne, fra det heftig svingende til balladene. Men selv i balladene er det en heftig og tøff energi i det de fremfører, og med Irabagon og Johnson i front, og med et ytterst heftig komp med Sommers og Hall, bli dette nydelig og spennende musikk, som noen her oppe hos «fjeldabene» bare må booke for neste års festival.
Tøffere enn toget!
Jan Granlie
Jon Irabagon (alto saxophone), Russ Johnson (trumpet), Clark Summers (double bass), Dana Hall (drums)
