I debutromanen Ole-Kristian Oksrød forteller samtidskomponisten Henning Børresen – presentert for oss som en komponist i Xenakis-tradisjonen – hovedpersonen Oksrød om en konsert i Bergen. Alt beskrevet i forfatter Jon Øystein Flinks Solstadianske språkdrakt. Konserten var under nymusikk-festivalen Music Factory og involverte en trio med navnet Gen Kitizu. Besetningen i trioen var cello, akkordion og klarinett. Bandnavnet kan leses og gjenkjennes som japanskklingende, og det kan da kanskje forstås som noe sånt som det å vinne dyp innsikt, omfattende forståelse, ekspertkunnskap, å være en seer.
På Sildefabrikken urframfører trioen fem verker komponert for trioen, av unge norske komponister, hvorav ett er skrevet av Henning Børresen – denne komponisten i Xenakis-tradisjonen. Vi er i perioden rundt 1999-2001, og under framføringen av verkene møter trioen et fulltallig og entusiastisk publikum. Komponisten mente at publikum ikke hadde noen forutsetninger for å forstå verkene, musikken framsto på mange måter som uforståelig, selv for Henning, som jo var en komponist i Xenakis-tradisjonen. Grunnen til at de klappet måtte være noe annet, det måtte være de tre musikerne, som slett ikke oppførte seg slik klassiske musikere per definisjon vanligvis oppfører seg på en scene.
Trioen Gen Kitizu avsluttet konserten med et ekstranummer, Metallicas «One» fra albumet … And Justice for All, og det ble snakket mye om denne låta på etterfesten … og bare om den; det hadde «… selvsagt tatt livet av de fem unge komponistenes trauste, og mislykkede, forsøk på å skape genuin kunst … Det var ikke slik at Henning anklaget Gen Kitizu for ikke å gjort god nok jobb; de hadde antakeligvis gjort en for bra jobb»!
POING og musikken
Det er klart at teksten er en fiksjon, den er jo tatt fra en roman. Men det er lett å se for seg trioen POING i stedet til den fiktive trioen Gen Kitizu. Bass, akkordion og altsaksofon. POING har ganske nylig fullført sine første 25 år, og har i alle disse årene vært en urokråke som har skapt røre i et samtidsmusikalsk landskap. Deres framføringer er uhøytidelige høytydeligheter som like gjerne trekker inn sofistikerte samtidsmusikalske som popkulturelle referanser.
I dag, i 2026, er vi på et musikalsk sted som var utenkelig mot slutten av 1990-tallet … i det minste for de aller fleste av oss. Improvisert musikk, som mye av det som i disse årene foldet seg ut på musikkscena Blå i Oslo, og samtidsmusikk var skilt av en betongmur. I dag er disse områdene smeltet sammen i en livlig, blomstrende, organisk musikkscene der alt kan skje. For noen av oss er det som om den verden vi drømte om for i overkant av femti år siden, da Foreningen Ny Musikk forsøkte å bygge bro mellom verdenene, da Finnerud-trioen var en slik bro, endelig er kommet til oss: Det stedet der nymusikk skapes.
POING – og kretsen rundt dem, for å parafrasere Odd Børretzens Edward Bråthen fra Hammersborg i Oslo – var allerede fra starten av denne historien blant pionerene som brøt ned denne betongmuren. Fra først av skjedde det ved å bryte hull i muren, før den etter hvert, falt som en Berlinmur av frihetstrykket. POING var selvfølgelig ikke aleine i dette. Det var mange, svært mange, musikere og komponister, som bidro. Men POING var også tidlig ute der nede i Brenneriveien ved Akerselva.
De ga ut sitt debutalbum på CD i 2003 med fire gjennomkomponerte verker skrevet for trioen av det de selv beskrev som sine venner. Dessuten inkluderte de et opptak kalt «Fisk i kjerka», et fritt, åpent improvisert strekk, i tillegg til et videoverk av Nora Wjech. All musikk er fra opptak gjort i Sofienberg kirke, våren 2001. Fra begynnelsen var POING like mye hjemme i den komponerte samtidsmusikken, som i den improviserte musikken. Denne ‘impro-en’ var en ny musikk som basert på jazzens tradisjoner og inspirert av den friformige jazzens rike historie gjennom nær 40 år, utforsket nye musikalske rom – rom der skaping av varierende teksturer, tett samhandling og fullstendig tilstedeværelse ble utforsket. Men en musikk som like gjerne også lot seg inspirere og befrukte av støyrock, metall og punk/nyveiv, som Messiaen, Logotetis, … og Xenakis.
Siden 2000-01 har POING og vi andre gått en lang vei. Det har vært en spennende vei, og på denne reisen har POING vært med hele veien. Som en urokråke, som en nyskaper som med glimt i øyet, kunne spille på alle strenger, fra musikk i Xenakis- og andre tradisjoner, og cabaretmusikk, til jazzklisjeer og popkulturelle fenomen. En enormt omfattende forståelse for og innsikt i den moderne samtidsmusikken, kombinert med en teknisk ekvilibrisme på instrumentene i besetningen; akkordion, kontrabass og altsaksofon, en evne og vilje til å bruke improvisasjon, og en ubegrenset, og gjerne løssluppen, kreativitet som smitter – alt dette gjorde at for noen av oss ble POING en fanebærer for ett av de emst framtredende møtene mellom samtidsmusikalske tradisjoner og den improviserte musikkens performative utforskningsiver.
Med det ble POING også et symbol for en genuin fornyelse av det som alltid hadde vært jazzens grunnleggende vesen, en utålmodig jakt framover, mot nye musikalske rom, nye uttrykk. En reise der alt var lov å hente opp, bruke, skape noe nytt av nye kombinasjoner. For en samfunnsvitenskapelig innovasjonsforsker som undertegnede, framsto POING og denne musikken som Til sammen gjorde dette at det på mange måter var nødvendig å snakke om ‘extended extended techniques’ og ytterligere, høyere-ordens iterasjoner av dette.
POING i musikken
I anledning av de 25 årene som har gått, så relanserer POING sitt førstealbum på vinyl. De har nå rendyrket det komponerte uttrykket, og reprodusert de fire verkene skrevet for POING i perioden 1999-2001. Og det er et vinylalbum som skinner fortsatt, slik det gjorde i 2003. Jeg var på slippkonserten på Becco i Oslo, og der fikk vi også høre deler av musikken live.
Første stykke er Maja S.K. Ratkjes essential extensions. Verket er utviklet på bakgrunn av Louange, som hun skrev for en annen triobesetning til Olavsfestdagene i 1999. Musikken beskrives som fysisk og ekstrovert. Med inspirasjon også fra tidlig frijazz, har verket et slags startpunkt i Olivier Messiaens Kvartett for tidens ende [Quatour pour la Fin du Temps], der elementer inspirert av Messiaenske karakteristika, er gjenkjennelige. Verket ble urframført av POING på musikklubben Agora i Bergen, under Autunnalen 11. november 1999, og framført på Blå i Oslo få dager seinere.
Eivind Buenes Seven Types of Ambiguities, med en tittel som nok er hentet fra William Empsons litteraturkritiske bok fra 1930, med denne tittelen. Empson analyser litterær bruk av språklige flertydigheter (ambiguities) og klassifiserer dem i syv kategorier. Buene har skrevet et verk som tar som utgangspunkt musikalske, instrumentariske og musikantiske flertydigheter. I albumets liner notes er verkets tittel beskrevet som at den «… hints to the ambiguous nature of the instrument (and indeed the musicians!) of POING, equally at home in different musikal traditions».
Interessant nok har verket seks satser, ikke sju, som en kanskje kunne forvente. Men en mulig forklaring kan man finne ved å vende tilbake til Empsons bok fra 1930. Den sjette typen flertydighet beskriver Empson slik, oversatt til norsk og til en musikalsk setting:
«In the sixth type what is played [appears to be] contradictory or irrelevant and the listener is forced to invent interpretations. … [It] occurs when a musical phrase says nothing, by tautology, by contradiction, or by irrelevant phrases; so that the listener is forced to invent phrases of his[/her] own and they are liable to conflict with another»
Når Buene synes å utelate denne kategorien, blir dette en flertydighet som kan karakterisere gjennomlyttingen av hele verket, verket i seg selv blir den sjette (og dermed den manglende, sjuende) kategorien.
Knut Olaf Sundes («But Brother Ass, there is a whole dimension lacking to what you say. How is it possible for one to convey this in Oxford English?») henter sin tittel fra Lawrence Durells bok-kvartett The Alexandria Quartet. Bokverket er en multiperspektivisk, subjektiv beskrivelse av de samme hendelser, som utspiller seg i Alexandria i Egypt. En suite på seks satser, utforsker en fortolkning av tematikken. Hver sats er karakterisert med et kort tekstutdrag fra kvartetten. Men det er i den musikalske opplevelsen sannheten om den ligger. En slags kvintessens for verket er formulert slik: «Sannheten er et spørsmål om forståelse – man kan ikke klatre opp til den på en stige av åndelige begreper».
Siste verket er det som ga tittel til førstealbumet, Øyvind Torvunds Giants of Jazz. Dette var nok også en tittel som medførte en del misforståelser da det ble CD-utgitt i 2003. Anmelderne forholdt seg i overveiende grad til albumet som et jazzalbum, som improvisert musikk, en misklassifisering som har medført at det fortsatt er feilklasset og plassert i jazzhyllene. Torvund utviklet for dette verket med blant annet et sonisk alfabet, lagt til altsaksofonstemmen. Med dette soniska alfabetet staves navnene på en lang rekke internasjonale og norske «giants of jazz», i følge Torvunds oppfatning. Passende nok starter opplistingen med årets hundreåringer, John (Coltrane) og Miles Davis, før den fortsetter med Albert Ayler, Charlie Parker osv.
Albumet er en fantastisk, mesmerisk, polykromatisk reise, der framføringene løfter dem ut av partiturene til noe mer og fargerikere. Det er bare å legge seg bakover og bli med på reisen. Men husk: Det krever konsentrasjon.
Frode Haltli, Håkon Thelin og Rolf-Erik Nystrøm viser på albumet at de allerede den gangen hadde mange av de karakteristika på plass som kom til å prege deres videre utvikling. Å få albumet på vinyl, på den egenskapte labelen som de med ironisk snert ga navnet The Legendary Royal Records i 2003, i dag nær 25 år seinere, er en tidskapsul som bringer oss tilbake til der verden var ved tusenårsskiftet. Det er også en viktig påminnelse om det arbeidet som er blitt nedlagt, ikke minst av de medvirkende musikere og komponister, i de årene som nå har gått, og som har brakt oss dit vi er i dag.
Takk til POING, og takk til de fire komponistene, Maja S.K. Ratkje, Eivind Buene, Knut Olaf Sunde og Øyvind Torvund. Jeg undrer meg på hvor Ole-Kristian Oksrød er i dag?
Johan Hauknes
Håkon Thelin (double bass), Frode Haltli (accordion), Rolf-Erik Nystrøm (alto, sopranino and baritone saxophones)
