Etter to studioalbum (Punkt.vrt.Plastik og Somit), pluss liveutgivelsen Zürich Concert (alle på Intakt Records, kommer nå den europeiske «supertrioen» Punkt.vrt.Plastik ut med albumet Kompress.
Trioen består av den slovenske pianisten Kaja Draksler, som mesteparten av sitt voksne liv har vært bosatt i Amsterdam (med et «hopp» på fem år i København), og som har markert seg som en sterk stemme i den nyere pianotradisjonen. På bass finner vi svenske Petter Eldh, som vi har hørt med «alle» de sterkeste, skandinaviske musikerne de senere årene, og på trommer finner vi den tyske «duracell»-kaninen Christian Lillinger, som alltid skaper bruduljer der han får slippe til. Han er en energibunt, som vi har hørt med blant annet bandet Amor Amor, hvor også Eldh er med, pluss prosjektet med pianisten Elias Stemmeseder.
Fra første tone i åpningssporet, «Yogen» av Draksler, er det den intense energien som lyser kraftigst gjennom. Drakslers «tunge» pianospill, Eldh sitt pågående bass-spill og, ikke minst, Lillingers kreative og distinkte trommespill, gjør at man sperrer opp ørene, fjerner restene av ørevoks fra sommerens festivaler, og blir sittende ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste tone. Derfra går de over i Eldhs «Trip», hvor de tar det litt ned, men hvor intensiteten fremdeles er til stede.
Og slik fortsetter det gjennom alle de 11 låtene. Og det er tydelig at de tre har funnet ut hvordan «konseptet Punkt.vrt.Plastik skal uttrykke seg best. De relativt lekne improvisasjonene fra Draksler ligger tett på bass-spillet, med trommene som både støttende og kontrasterende. Og det hele utvikler seg til en relativt «stresset» musikk, hvor man aldri får muligheten til å lene seg tilbake og nyte det lyriske, som hos så mange andre pianotrioer i dag.
Tredjesporet, «Granular Navigation» av Lillinger, viser at de også kan svinge, nesten på en god, gammeldags måte. Og her er det Draksler, som ligger godt framme i lydbildet, er den som lager kontrastene, mens Eldh og Lillinger «boltrer» seg i bakgrunnen. Og særlig i starten svinger dette upåklagelig.
Og det er akkurat dette som er særegenhetene til denne trioen. De er i stand til å søpill hva som helst, og alt fungerer like godt, enten de går inn for at musikken skal «svinge» slik den gjorde i «gamle dager», eller de beveger seg inn i det friere landskapet, der det er andre kriterier enn at det skal «svinge» på tradisjonelt vis, som er hovedfokus.
Setter man seg ned og lytter til alle de 11 sporene, får man være med på en kreativ reise i det som, kanskje, er fremtiden for jazzen. Innimellom kan det, nesten, høres ut som Draksler er å «fingrer» med strengene på pianoet, for at det skal låte, nesten, ustemt, før hun «slipper taket» og går inn ii noe som kunne vært en oppdatert utgave av en tidlig versjon av Paul Bley, før hun igjen er på plass i dagens, improviserte og framoverbøyde jazz, som denne trioen, nesten, er alene om å bevege seg inn i.
De fleste låtene er skapt av en av de tre musikerne, men vi får også en som er gjort av Eldh og Lillinger («For A / Kompress»), en av Eldh og Draksler («Mera Punkt») og en av Eldh og J. Rhau («När Värdens Hopp Förtvinnat Stod»), som kan knyttes til den svenske folkemusikken.
Hele vegen er dette en utmerket utgivelse, hvor vi hører tre musikere som, virkelig, har funnet hverandre, og hvor de støtter hverandre i ett og alt. Det er tre musikere som «leser» hverandre på en fin måte, og det er tre eminente musikere som befinner seg helt i front av dagens improvisasjonsmusikk.
Kollega Johan Hauknes hørte Kaja Draksler på duo med den britiske saksofonisten John Butcher på Blow Out-festivalen for noen dager siden, og mente at denne duoen var fredagens høydepunkt under festivalen. Så nå er det bare for arrangørene av Blow Out, og alle andre jazzfestivaler som vil fremstå som kreative i sin booking, å allerede nå sette denne trioen på programmet. En strålende utgivelse, hvor de tre både ser bakover og framover i sin ytterst kreative improvisasjonskunst!
Jan Granlie
Kaja Draksler (piano), Petter Eldh (double bass), Christian Lillinger (drums)
