Med tittelen «A Sun That Never Sets» (En sol som aldri går ned), har trompeteren Ralph Alessi laget en utgivelse som oppfyller mange av de ønskene vi som er bosatt vestenfor vannskillet i Norge, savner kanskje mest.
Her har den amerikanske trompeteren For «A Sun That Never Sets» gått fra kvartettformatet, som vi har blitt vant til fra den kanten, til kvintett for å gi oss 11 nye komposisjoner som utdyper hans komponering hvor dype tanker og eventyrlyst freger albumet.
Sist man kunne høre Alessi med i en kvintett var med saksofonisten Ravi Coltrane og hans «This Against That»-ensemble, og albumet Imaginary Friends fra 2019. I stedet for en saksofonist har Alessi invitert med broren og trombonisten Joseph Alessi i relativt friskt samspill. Pianisten Matt Mitchell, bassisten John Hébert og trommeslageren og vibrafonisten Ches Smith er den erfarne og kreative og ikke-familiære delen av kvintetten.
Alle de 11 komposisjonene er skrevet av Ralph Alessi, og innspillingen er gjort i Oktaven Studio i Mount Vernon i New York.
Ralph Alessi er en av disse mange, «nye» trompeterne som haren tone i hornet som jeg har en formening om at oppfinneren av instrumentet hadde hatt som et slags mål. Tonen er nesten «klassisk» på samme måte som flere av de toneangivende klassiske trompeterne. Men der stopper også det meste av sammenligningen.
For Alessis komponering ligger et godt stykke fra den klassiske musikken. I tittelsporet, som åpner seansen, får vi en relativt kompleks komposisjon hvor Matt Mitchell får vist seg solid fram i improvisasjon rundt Alessis originale komposisjon.
Allerede i åpningssporet overraskes jeg litt over lydkvaliteten, som ligger litt unna det vi er vant til å fra ECM. Det er i overkant mye romklang, særlig i kompet, og det høres nesten ut som om innspillingen er gjort i en kirke.
Men det blir en bagatell i det hele. I andresporet åpner John Hébert «ballet» med en fin bassintro, før Mitchell igjen kommer «smygende» før Alessi selv overtar føringen med en fin solo. Her har Smith funnet fram vibrafonen som blir liggende fint under trompet og bass i denne intrikate balladen.
I «Relaxed Misery» får vi også møte trombonisten Joseph Alessi, som, på en fin åte «går i krigen» i starten i en frisk «diskusjon» ned broren, før Mitchell og Hébert overtar og tar resten med inn i en fin låt som svinger upåklagelig. Kanskje føler jeg at musikken virker litt for arrangert og nedskrevet, med unntak av i soloene, hvor det er kapellmesteren og pianisten som gjør seg mest gjeldende.
«Sweet Spot» er en fin ballade, som godt kunne vært på en av trompeteren Kenny Wheeler sine ECM-utgivelser. Men i en litt nyere utgave. Her blir også lydbildet utvidet med Joseph Alessi, som på en utmerket måte «kommenterer» brorens trompetspill, og denne korte komposisjonen kåres umiddelbart til en av platens fineste.
De fortsetter med den mer «drivende», men like komplekse og velkomponerte «Ether», som følger forrige låt på en fin måte, før vi får «Twichild», som også er en fin ballade med Ralph Alessi og Mitchell i front.
«Transitional Imagery», er kanskje utgivelsen «friskeste» utspill. Trompetspillet er «lekent» over et lyttende komp. Men det er trompetspillet hvor han beveger seg relativt fritt opp og ned i registeret, noe som visstnok også kalles leppebinding (lip slurs), uten at jeg skal hverken gå god for eller nekte på påstanden. Men måten Alessi gjør dette på gjør musikken «leken» og «spretten», som blir tatt videre i Mitchells pågående og fine pianospill, før Hébert kaster seg på med en av platens fineste soloer.
«Slow Dancing Bear» er en fin, og litt «seig» komposisjon, hvor Alessi «drar» ut tonene til de nesten blir «hengende», et triks som fungerer utmerket. Og Mitchells pianosolo og Héberts bass-solo er strålende over et typisk, lekent trommespill fra Smith.
I «Off Trees (Variatins on a Theme by TB)» får vi fint og «sprettende» trompetspill som kontrasterres delvis av brorens trombone, i en komposisjon jeg synes, kanskje, blir litt stressende, før vi går mot slutten, først med «Duck Face», hvor Alessi også «spretter» av gårde slik vi nå er blitt vant til. Dette er en leken sak, hvor hele bandet, ed unntak av trombonen, boltrer seg, før de avrunder med «Behind Clouds», en ballade med piano, bass og vibrafon ved siden av trompeten, i en låt som, kanskje, er den perfekte avslutningslåten på en konsert, hvor de sender publlikum ut i natten på en fin og rolig måte.
Jeg føler Ralph Alessi er en slags etterkommer av britiske Kenny Wheeler, både i komponering og, delvis, i spillet. Og romklangen jeg var litt skeptisk til i starten, endrer seg etter hvert, og vi får «typisk» og nærmest perfekt «ECM-lyd», slik en ECM-plate skal låte. Trombonisten Joseph Alessi er kun innom i enkelt sekvenser, men han passer fint inn der hvor han er invitert. Mitchells pianospill er som skapt for Alessis trompetspill, Hébert er den perfekte bassisten for slike, litt, intrikate komposisjoner, og Smith nærmest leker seg i bakgrunnen, omtrent som om Jon Christensen skulle vært født og oppvokst i Sambandsstatene.
Jan Granlie
Ralph Alessi (trumpet), Joseph Alessi (trombone), Matt Mitchell (piano), John Hébert (double bass), Ches Smith (drums, vibraphone)
