Red Kite er noe man mer enn gjerne kan kalle et norsk superband innenfor den mer rocka jazzmusikken. I likhet med hos trioen Bushman’s Revenge, er det gitarist Even Helte Hermansen som er den ledende låtskriveren. Han står ansvarlig for alle de åtte komposisjonene, med unntak av to, som han har laget sammen med saksofonisten Gisle Johansen. I tillegg består bandet nå av bassisten Trond Frønes og trommeslageren Torstein Lofthus, som begge er med på å gjøre uttrykket til bandet såpass rocka og spennende som det er. I tillegg har de fått med keyboard-maestro Ståle Storløkken på denne utgivelsen, etter at Bernt André Moen gikk gjennom noen helseproblemer som til slutt førte til at han trakk seg permanent fra bandet.
Selv sier bandet at de har vært gjennom en vanskelig tid med forandringer. Den ene endringen var Moen som på grunn av helseproblemer måtte trekke seg ut. De forteller: «Hva kan vi si? Det har vært en merkelig tid. Mye har skjedd, og ingenting av det er bra! Først og fremst måtte vi utsette ting en stund, ettersom Bernt André Moen gikk gjennom noen helseproblemer som til slutt førte til at han trakk seg permanent. Så det var kjipt. Men det var også dødsfall underveis. Vi mistet venner, en katt, en svane – til og med Ozzy og Ace Freley, (pluss trommeslageren Axel Skalstad, som så tragisk forlot verden for ikke altfor lenge siden)! Det hele startet etter at Evens pappa hadde blitt innlagt på sykehus og hatt flere møter med døden. Rundt samme tid forsvant vennens katt, Bolla. Senere skulle de bare finne beinet dens».
Det var bakteppet da Helte Hermansen dro av gårde for å skrive ny musikk til albumet. Lydene som kom ut var imidlertid dystre og trege. Det har vært en dyster bakgrunnshistorie, men det har også vært noen positive sider, som han selv sier i presseteksten. Den gamle vennen og saksofonisten Gisle Johansen (Element, Jazzmob), som opprinnelig bare skulle være gjesteartist på albumet, kom inn og er nå fast med i bandet. Og heldigvis kunne Ståle Storløkken, hjelpe til på kort varsel med arsenalet av keyboards.
Det hele starter uvanlig «rolig» til å være dette bandet. Åpningen «Not To Be» har en, nesten, Rypdalsk, lyrisk stemning over seg som kan ha bakgrunn i alle opplevelsene Helte Hermansen har hatt i forkant av komponeringen. Det er en nydelig låt, hvor Johansens tenorsaksofon blander seg fint med gitarspillet, mens kompet ligger relativt tungt og fint i bakgrunnen.
Litt lysere stemning er det i «Requiem for Bolla», tilegnet katten som har vandret opp i kattehimmelen, og som er en låt som også ligger i det lyriske, hvor Helte Hermansens gitarspill over Storløkkens nennsomme orgelspill er vakkert, før vi får «Texas Of Sweden», som det er lett å assosiere til den svenske saksofonisten og klarinettisten Per Texas Johansson, og her er Red Kite mer i det landskapet vi kjenner dem. Dette er en rocka låt med «tungde» i frasparket, hvor tenorsaksofon og gitar gjør temaet unisont, og med bass og trommer dundrende i bakgrunnen. Og selv dette er drivende og tøft, hviler det en melankoli over låten som passer fint inn i helheten. Og med Storløkkens keyboards blir det en «fet» og svingende låt.
Her rocka jazz får vi i «No Safe Harbour», hvor gitaren «hyler» i nært slektskap med ideene til Terje Rypdal, og hvor selv vi «gæmlissene» kan headbange sammen med ungdommen, før de tar det litt ned og fortsetter med «For Ugly Ducklings», med Johansens sopransaksofon i det lyriske hjørnet starter over keyboardsene. Lofthus overtar med sitt relativt tunge driv, og gitaren kommer fint inn og det hele vokser seg til en relativt mektig sak som fascinerer, med utmerket spill fra hele gjengen, og med Lofthus som innpisker.
«Bernt» er en hyllest til Bernt André Moen, og er en keyboardsbasert sak, hvor Storløkken før «legge i veg» under Johansens fine saksofonspill. Her, som i de fleste andre låtene, får vi utmerket gitarspill fra Helte Hermansen, som på utmerket måte kombinerer rock med jazz slik vi er blitt vant til å høre ham, blant annet sammen med Bushman’s Revenge. En ytterst verdig hyllest og en «typisk» Red Kite-låt, før vi får «Broken Hearts and Broken Bones», hvor de igjen tar det ned, og vi får en nydelig og ettertenksom sak «styrt» av Helte Hermensen.
Så avsluttes denne utmerkede utgivelsen med «All’s Well That Ends», som er nok en lyrisk komposisjon, hvor komponisten, etter all sannsynlighet, tenker tilbake på alle tapene han, bandet og vi har vært gjennom den senere tiden. En nydelig avslutning på Red Kites mest følelsesladde utgivelse til nå, hvor Helte Hemansens strålende gitarspill leder de andre musikerne med seg i åtte nydelige «strekk». Og sistelåten kan nesten sammenlignes med avslutningen til The Band på The Last Waltz, så monumental og vakker er den. Og da vi tror det er slutt, kommer de «smygende» med en avslutning som svinger langt inn i sjela. Nydelig! Og når de avslutter på «treern», blir vi sittende å bare vente på fjerdeslaget, som gjerne kunne vært en solid trommeavslutning, men som aldri kommer. Fiffig!
Jan Granlie
Even Helte Hermansen (guitars), Gisle Johansen (saxophones) Trond Frønes (bass), Torstein Lofthus (drums), Ståle Storløkken (keyboards)
