Canadian, Québécois legendary guitarist-bassist-daxophone player René Lussier celebrates this year fifty years of his musical career. Fiat Lux also celebrates his creative friendship with like-minded Québécois, Swiss-born drummer-percussionist Robbie Kuster, which began with Lussier’s Quintette (Circum Disc/PasUneCenne, 2018). The title of the album reflects its playful, eccentric spirit. It comes from the Latin phrase «let there be light», and its cover artwork shows two matchsticks with conjoined heads (Luccier’s idea, made by musician and friend Robert Marcel Lepage), which perfectly captures Lussier and Kuster’s dynamics.
Fiat Lux features fourteen short, eclectic pieces and serves as a musical playground for the resourceful Lussier and Kusteer, who had only one guiding principle: try things out and let the wildest ideas run, but did not take themselves too seriously. It highlights the ever-inventive, subversive, and idiosyncratic voices of Lussier and Kuster as well as their sharp, joyful sense of humor. «It’s all about freedom, joy, and acceptance. Deeply rooted in respect and love. And that radiates through the music», says Kuster.
Fiat Lux sounds as if it embraces all, from guitar and drums acrobatics, uplifting grooves, dadaist chats, esoteric chants, twisted gamelan, explosive metal attacks, and sonic games with a saw, nail organ, and electric toothbrush, with many unpredictable detours, tons of fun, and an inspiring sensibility of spontaneity. The musical universe of Lussier and Kuster keeps reshaping and expanding throughout this album, and ends with a beautiful, introspective cover of Ornette Coleman’s «Haven’t Been Where I Left» (first performed by Bang on a Can All-Stars) and an explosive version of a short composition by French, early 20th-century composer and poet Albert Larrieu, with a fitting title, «Biscuit – La Feuille d’Érable» (Cookie – The Maple Leaf).
Eyal Hareuveni
……….
Utgivelsen Fiat Lux med gitaristen René Lussier, som også trakterer noe de kaller daxophone, er hans feiring av sine 50 år som musiker. Og det gjør han sammen med trommeslageren og vennen Robbie Kuster. De to begynte å jobbe sammen i 2018, først i en kvintett, før de dannet en duo. «En lekeplass for samtidsmusikk som visker ut linjene mellom improvisasjon og komposisjon, hvor de to kunstnerne omfavnet ett veiledende prinsipp: å prøve ut ting», som det står i presseskrivet.
På coveret er det avbildet to fyrstiller som henger sammen i hverandre, noe som kan forklare den tette forbindelsen mellom de to musikerne
Vi får 14 låter, hvor de fleste er skrevet av en av de to musikerne, eller de to sammen, før de avrunder, først med Ornette Colemans «Haven’t Been Where I Left» og Albert Larrieus «Biscuit-La Feuille D’erable». Så får vi høre hvor tett de to egentlig fungerer sammen i løpet av disse 14 låtene. Men en viss «nærhet» kan vi nesten forvente, så lenge de har spilt sammen siden 2018.
I postkassen merket salt peanuts her på Voss, ramler det inn mye musikk fra hele verden, men spesielt mye fra Canada. Og ofte har jeg vært relativt skeptisk til mye av det som har kommet «drivende» over havet. Men av og til skjer det noe positivt. Og denne duoutgivelsen er av det slaget. For her får vi relativt energisk, fri og ganske rocka jazz som skiller seg positivt ut.
Gitarspillet til Lussier er kreativt, omtrent som vi fikk fra noen av de canadiske og amerikanske banda som kombinerte jazz og rock på 1990-tallet. Men selv om de drar relativt friskt av gårde i åpningssporet «Jumeaux», så går de adskillig mer over i det sfæriske og eksperimentelle i andresporet «Troc», før vi får nesten «dannet» og streit gitarjazz i «Ayoye», men i den kreative delen av den streite gitarjazzen.
Og mens jeg lytter emg gjennom platen dukker den amerikanske gitaristen og banjoisten Eugene Chadbourne oftere og oftere opp i bakhodet. For dette er musikk han (kanskje) kunne ha laget for en del år siden. Og etter å ha hørt gjennom de fleste låtene, dukker tittelsporet, «Fiat Lux» opp som en svevende ufo som er i ferd med å lande. Og deretter får vi Ornette Coleman-låten «Haven’t Been Where I Left», som hhan gjorde sammen med bandet Bang on a Can All-Stars i 2005, hvor de legger seg tett på slik Ornette gjorde den, men med duoens egne utskjæringer mot høyre og venstre. En spennende versjon, før det hele avsluttes med Albert Larrieu sin heftige «Biscuit-La Feuille D’erable», hvor de fritt og freidig går løs på komposisjonen på sin egen måte, hvor, som ellers på platen, kommunikasjonen og samspillet er tett og fint.
Dette er blitt en annerledes utgivelse fra den Canadiske improvisasjonsmusikken, som med kun få instrumenter i bagasjen, gir oss spennende og, tidvis, utmerket rocka musikk som jeg hadde elsket å høre i en tett og «svett» jazzklubb ette eller annet sted, gjerne i Canada.
Jan Granlie
René Lussier (guitars, bass, daxophone), Robbie Kuster (drums, handsaw, nail organ)
