Rich Halley er tenorsaksofonist og komponist. Han har snart utgitt 30 album som bandleder og har spilt inn over hundre originale komposisjoner. Han har spilt sammen med Matthew Shipp, Tony Malaby, Julius Hemphill, Vinny Golia, Bobby Bradford, Nels Cline, Obo Addy, Andrew Hill og Oliver Lake, og må dermed regnes som en dreven herre innenfor den amerikanske jazzen.
Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt hans egen plate Dusk and Dawn («en strålende utgivelse med fire musikere som var helt ukjente for meg»), og samarbeidsprosjektet The Shape Of Things med pianisten Matthew Shipp, bassisten Michael Bisio og trommeslageren Newman Taylor Baker («en energibombe av de sjeldne innenfor den amerikanske musikken»), begge på Pine Eagle Records – begge med utmerkede resultat.
A Distant Land er hans nye utgivelse, hvor han spiller med sin faste kvartett bestående av trombonisten Michael Vlatkovich, bassisten Andrew Jones og trommeslageren Carson Halley. Albumet ble spilt inn i Jackpot Recording Studio i Portland den 26. og 27. juli 2025, og er den åttende utgivelsen fra kvartetten. Det inneholder fem komposisjoner av Halley, pluss tre spontane improvisasjoner som til sammen viser gruppens kraft, dybde og intuitive samspill.
Når vi ser på hvem Halley har delt scene med de senere årene, får vi et godt innblikk i hva slags, amerikansk jazz han befinner seg innenfor. Og med tenorsaksofon og trombone i front, får vi en fin og tett «frontlinje», hvor, særlig kapellmesteren får plass til å utfolde seeg med en rekke fine soloer i «sporene» etter de mest toneangivende saksofonistene fra 1960- og 70-tallet. Og fra åpningen, «Mismatch» til de avrunder med «Harnessing the Churn», får vi åtte spennende komposisjoner og spontane improvisasjoner som viser musikere som ikke akkurat blir gjenkjent på altfor mange, europeiske jazzscener, men som flere burde sette kryss ved.
Halley er en utmerket tenorsaksofonist, som kan minne litt George Adams og med klare røtter i John Coltranes spill, mens trombonisten Michael Vlatkovich kan høres ut som han har røttene lenger tilbake i tid, og skaper en slags kontrast til Halleys mer moderne og utagerende og tøffe spill. Dette fører til at vi får en utgivelse hvor musikken, godt hjulpet av en drivende og pågående bass og tøft trommespill, både er moderne og «tradisjonell», og hvor musikken svinger utmerket på sin litt «rå» måte.
Men Vlatkovich går ikke av vegen for også å bevege seg tett på det «coltranske», men gjennomgående er han mer «tradisjonell» i spillestilen, og det blir opp til Halley å utfordre.
Som de to tidligere utgivelsene vi har anmeldt med Halley, er dette drivende og tøff musikk, som ville passet perfekt på de fleste, europeiske jazzklubber mer enn i de store konsertsalene. For dette er jazzmusikk med røtter i den tøffeste delen av musikken som kommer fra Sambandsstatene, og musikk man skal lytte til med en «kold en fra kassen» i stedet for fargede drinker i dannede selskapeligheter.
Drivende, svingende og tøff jazz fra kjelleren.
Jan Granlie
Rich Halley (tenor saxophone), Michael Vlatkovich (trombone), Andrew Jones (double bass), Carson Halley (drums)
