Bloodlines er mer enn debutplaten til tenorsaksofonisten Rico James. Den er en åndelig erklæring og et samarbeid mellom generasjonene i jazzen i Brooklyn. Platen er innspilt live på dagtid på Ornithology i Brooklyn 1.–2. juni 2024. Sammen med gitaristen Max Light, bassisten Joe Martin og trommeslageren Nasheet Waits – får vi et «verk» som både ser bakover og framover i tid. Hoveddelen av albumet er den femdelte suiten «Bloodlines: Suite of the Omnipotent and Eternal Spirit», som musikalsk beveger seg et stykke inn i den spirituelle jazzen etter John Coltrane, og er en kanal for bønn, røtter og visjon. Selv sier Jones at «uiten er ikke dedikert til det guddommelige, men skrevet om det guddommelige – et viktig skille, ettersom Jones anser hver sats som et levende fragment av en større, allestedsnærværende helhet.
Og spillet vi får i disse fem delene er utmerket, og musikalsk ligger de i den «moderne» og melodiske delen av den amerikanske jazzen. Med det mener jeg at de har de fleste av beina godt plantet i tradisjonen som oppsto etter for eksempel Coltranes mesterverk A Love Supreme, uten at musikerne legger seg i Coltranes fotefar, men leverer jazz, slik mange i USA gjør nå om dagen – og da særlig i Brooklyn.
Jones er en god saksofonist som legger seg ofte i de høyere luftlag, slik at man nesten kan tro han spiller altsaksofon. Han leder de andre musikerne gjennom fem godkjente komposisjoner, hvor, særlig, gitaristen Max Light får vist seg fram med utmerket spill. I tillegg får vi noen fine bassoloer fra Martin, som jeg synes løfter helhetsinntrykket. Og bal er Waits, som alltid, sikkerheten selv, og den som krydrer albumet med løst og ledig spill.
Etter suiten føler jeg at musikken løser seg mer opp, for i suiten kan man nesten høre at komposisjonene er velregisserte, uten at det dermed blir altfor kontrollert. I disse fire enkeltstående komposisjonene, føler jeg at de andre musikerne får «mer de skulle ha sagt», og særlig synes jeg gitarspillet og trommespillet kommer helt til sin rett. Her føles det også som om Jones også senker skuldrene og slipper seg mer løs, og i avslutningen «The Voice of God Shines Brightly on My Heart», beveger de seg helt inn i Coltranes spirituelle univers på en utmerket måte, uten at vi får den samme inderligheten og energien som hos Coltrane.
Unge Rico Jones har laget en helt ok utgivelse med fint spill over hele linja, med jazz jeg gjerne lytter til på konsert en sen kveld på en eller annen festival.
Jan Granlie
Rico Jones (tenor saxophone), Max Light (guitar), Joe Martin (double bass), Nasheet Waits (drums)
