Pianisten Rob Clearfield, som har vært fast i bandet til trommeslageren Makaya McCraven, som noen av oss kunne høre på Moldejazz i sommer, kommer her med et album i eget navn. På trio med kontrabassisten Joe Sanders og trommeslageren Fred Pasqua, i noen spor, og på kvartett med trompetisten Itamar Borochov i tillegg, får vi åtte komposisjoner av Clearfield, pluss en av Marquis Hill.
Clearfield startet med å spille i garasjeband, gospelkor, søramerikanske gitarensembler og alt imellom, før han begynte på Chicago College of Performing Arts ved Roosevelt University. Under og etter college etablerte han seg på den lokale musikkscenen og bodde i Chicago i femten år før han flyttet til Frankrike i 2019.
I løpet av karrieren har, blant annet, spilt med musikere som Patricia Barber, Howard Levy, Makaya McCraven og Marquis Hill. Han har utgitt over ti innspillinger med sin originale musikk, inkludert prosjekter han har ledet sammen med saksofonisten Caroline Davis og trommeslageren Quin Kirchner. I tillegg til å gjøre konserter og spille inn musikk, har han også komponert for teater (Purdue University), film (The Lost Remake of Beau-Guest) og for Brazos Valley Symphony Orchestra i College Station, Texas.
I komposisjonene på denne utgivelsen, kan man godt høre at de er skrevet av en komponist som favner bredt i virkeområdet. Musikken befinner seg i et jazzlandskap, men innimellom synes jeg den beveger seg inn i det som fortoner seg som litt for mye preget av det litt for lettfattelige og snille.
Ofte kan man høre noe lignende på flere utgivelser fra, for eksempel, plateselskapet ECM, selv om jeg her synes det blir enda «snillere» og enda mindre «farlig».
Vi møter fem utmerkede musikere, som leverer fint spill gjennom hele utgivelsen, og med å få med trompeteren Itamar Borochov på fire av komposisjonene, så blir innholdet mer variert og spennende. Og på en av låtene lurer det seg også inn litt synthesizer, eller «forvrengninger» av pianoet, pluss at det er med en slags resitasjon på en av de første låtene.
Jeg tror kapellmesteren kanskje har vært en medmusikant altfor lenge, og ikke har forsket nok i solopianoets finurligheter, samtidig som han har spredd seg litt for mye i litt for mange sjangere, til at han har opparbeidet seg en egen stemme i spillet. Han kan høres ut som Bill Evans og flere av de gode og spennende jazzpianistene i ene øyeblikket, for så å virke mer som en orkesterleder i neste.
Det gjør meg som lytter litt frustrert over hva jeg får høre, og jeg skulle likt å høre en pianist med en særpreget stemme i komposisjonene, som leverte komposisjoner, som gjerne, lunne ha vært inspirert av de «store» jazzpianistene, men hvor han skapte sitt særpreg.
Musikerne han har alliert seg med er gode håndverkere, og særlig er det verdt å trekke fram trompeteren Itamar Borochov, som jeg er sikker på at har lyttet mye til Kenny Wheeler. Og det er det aldri noe galt med.
Men da jeg har lyttet meg gjennom utgivelsen en rekke ganger, oppdager jeg en fin pianist, som jeg gjerne hører, for eksempel solo, hvor han improviserer seg fram til sitt innerste. For det er det kun få eksempler på her, og da låter det utmerket.
Jan Granlie
Rob Clearfield )piano), Joe Sanders (double bass), Fred Pasqua (drums), Itamar Borochov (trumpet)
