«We are Wailers. Don’t get scared. Nothing happening but out and way out. Nothing happening but the positive. (Unless you the negative.) Wailers. We Wailers. Yeh, Wailers. We wail, we wail». Med disse ordene fra den amerikanske poeten Amiri Baraka, presenterer denne kvartetten seg på sin nye plateutgivelse, hvor den portugisiske tenorsaksofonisten samarbeider med tenorsaksofonisten og trompeteren Joe McPhee, bassisten Kent Kessler og trommeslageren Chris Corsano.
Dette er langt fra deres første album, men hvilken utgivelse i rekken har jeg, rett og slett, ikke klart å finne helt ut av. Men om jeg har kontrollen, og at platehyllene mine forteller sannheten, så er dette fjerde utgivelse med kvartetten etter This Is Our Language (2015), A History Of Nothing (2018) og Let The Free Be Men (2021). I tillegg finner jeg også en utgivelse med en annen supergruppe, The Bridge (med Alexander Von Schlippenbach, Ingebrigt Håker Flaten og Gerry Hemmingway, trioplatene Desire & Freedom, og The Flame Alphabet med Miguel Mira (cello), Gabriel Ferandini (trommer) pluss trombonisten Jeb Bishop på sistnevnte, duoplaten No Place To Fall med trommeslageren Chris Corsano, The Freedom Principle med hans trio pluss trompeteren Peter Evans, og «piratutgaven» Live in Lisbon med samme lag, Northern Liberties med trompeteren Thomas Johansson, bassisten Jon Rune Strøm og trommeslageren Gard Nilssen, Marching For Adam med kornettisten Taylor Ho Bynum, bassisten John Hébert og trommeslageren Gerald Cleaver og to plater med trioen The Attic , og utgivelsen The Attic, og Summer Bummer, hvor han spiller med bassisten Gonçalo Almeida og trommeslageren Marco Franco (på sistnevnte spiller Onno Govaert trommer, en plate med hans portugisiske Wire Quartet.
Så mye tyder på at Amado er en svært aktiv musiker, ikke bare innenfor den portugisiske jazzen, men også internasjonalt. Og den kvartetten han arbeidet med en lengre periode, som vi møter her, er et blinkskudd av internasjonale stjerner innenfor den moderne jazzen (jeg glemmer ikke så lett konsertene de gjorde på Tampere Jazz Happening, rett etter denne innspillingen, i 2019, den ene sammen med saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen!)
Utgivelsen er innspilt allerede i oktober 2019, men er ikke ute før nå. Og jeg håper ikke dette er et slags farvel til den utmerkede kvartetten, men at vi igjen kan få muligheten til å høre dem både på flere plater og konserter framover. For dette er energisk, tøff og speennende musikk fra start til mål.
Vi får seks komposisjoner/improvisasjoner som alle er skrevet av de fire i fellesskap. Så får vi bare bære over med at rekkefølgen på låtene er nummerert 1, 2, 3, 4, 3, 4. Og de starter med tittelsporet, «Wailers», og fra første sekund tas vi med inn i kvartettens heftige, musikalske landskap, hvor de to blåserne har et komp som tar de rett til himmels. Og herfra og ut, er dette en sann fryd for oss som liker god kommunikasjon i et heftig samspill hvor alt foregår i det fritt improviserte.
Ved siden av det heftige kompet, får Amado rikelig med utfordringer fra den adskillig eldre gentleman Joe McPhee, som jeg tror kan settes til å spille med hvem som helst, jazz eller ikke, og det blir spennende musikk ut av det. Amado er en musiker jeg har fulgt i mange år, og hans tenorsaksofonspill har alltid hevet segh langt over det forventede. Han er kreativ i spillet og har en teknisk ferdighet som gjør at han kan variere spillet på en ytterst spennende måte.
På denne utgivelsen er det bare å sammenligne åpningen med andresporet, «Hot Folk», som, i utgangspunktet, er relativt forskjellige i uttrykket, og som beviser de fires fortreffelighet som musikere. Og McPhee sin solo på denne er fremragende, over et av de heftigste kompene i jazzen. Og selv om mye av mjusikken er relativt frittgående, svinger det noe infernalsk av spillet.
Fjerdesporet «Theory of Mind III (for Joe)», skiller seg litt ut, særlig ved Amados fuglefløyte i starten, og i løpet av de drøyt sju minuttene, viser Amado, Kessler og Corsano sin respekt for Joe McPhee i en spennende improvisasjon, hvor spillet til Amado er strålende, før vi får «Subterranean Night Color» og «Blue Blowers» – to låter som føyer seg fint inn i kvartettens settliste, hvor McPhee får utfolde seg med sitt særegne og råtøffe spill, og sistelåta, som svinger fint, og som får oss til å lande fint i stolen.
Dette er en utmerket kvartett, som viser at den gode portugiser klarer å organisere prosjekter med noen av de beste, frittgående jazzmusikerne i verden. Jeg har fulgt dem siden de spilte på Jazzhouse i København for mange år siden, og da, som da dette opptaket ble gjort i studio i Lisboa den 29. oktober 2019, har de «satt seg godt fast» i hjernebarken, og da er det ikke godt nok at musikerne har gått hver til sitt. Vi vil ha mer, mye mer, fra denne strålende kvartetten!
Jan Granlie
Rodrigo Amado (tenor saxophone, bird water whistle), Joe McPhee (tenor saxophone), Ken Kessler (double bass), Chris Corsano (drums)
