Legendary Japanese reed player-vocalist Akira Sakata celebrated his 80 years around the sun last February. The Greek, Thessaloniki-based label Defkaz Records celebrates Sakata’s connection to the city of Thessaloniki and his two comrades, guitarist Giotis Damianidis and his brother, double bass player Petros Damianidis, with the double album Hyperentasis.
The first album features the quintet Entasis (tension in Greek) with Italian pianist Giovanni Di Domenico (on upright piano), the Damianidis brothers, and Serbian Aleksandar Škorić. This quintet (with Greek drummer Stephanos Chytiris) recorded the double album Live in Europe 2022 (Trost, 2023), featuring two pieces recorded at Duende Jazz Upstairs in Thessaloniki in April 2022. Škorić joined for its performance in Brussels. The first album of Hyperentasis was recorded at the same location in March 2023. It features the Entasis quintet in a mostly atmospheric, collective free jazz mood, following Sakata’s introspective melodic themes and charismatic vocals on the traditional, bluesy «I Atsumori No Saigo II Kaigara-Bushi». Giotis Damianidis’ effects-laden electric guitar cements the psychedelic spirit of this performance.
The second album was recorded almost two years later, with a different quintet – the Damianidis brothers from Entasis, Norwegian drummer Paal Nilssen-Love (who plays with Sakata in the Arashi trio), and Japanese drummer Tatsuhisa Yamamoto (who recorded before with Sakata and Di Domenico), Sakata performed in Thessaloniki’s Club Omilos in January 2025, in a tour celebrating his 80th birthday. The powerhouse drummers keep this performance in an ecstatic, fiery, and electrifying mode, eager for risk-taking and unpredictable, organic explorations, with Sakata in an explosive, soulful top form. This quintet has a massive, hyperentasis sound and dynamics that seek cathartic climaxes. Within its three extended free improvisations, it also explores its lyrical side and subtle percussive nuances. Sakata plays bells and vocals, mirroring the subtle percussive work of Nilssen-Love and Yamamoto at the beginning of the third piece.
A great way to celebrate a great musician and free improviser.
Eyal Hareuveni
……….
Den japanske altsaksofonisten Akira Sakata ble født i Hiroshima den 21. februar 1945, rett før den amerikanske bombingen av byen, som var med på å få en slutt på andre verdenskrig.. Han hørte først jazz på kortbølgeradio og Voice of America, men ble deretter mer interessert i det ved å lytte til filmmusikk. Han begynte å studere musikk seriøst på videregående, hvor han spilte klarinett. Han spilte altsaksofon i et jazzband da han studerte ved Hiroshima University. Han utdannet seg til marinbiolog og flyttet til Tokyo i 1969.
Han var med i Yamashita Yosuke Trio fra 1972 til 1979 og turnerte internasjonalt med dem.I 1986 spilte han med Bill Laswells legendariske band, Last Exit. Denne opptredenen ble utgitt som The Noise of Trouble: Live in Tokyo. Hans karriere tok nesten slutt i 2002, da han fikk hjerneblødning. Han måtte lære seg saksofonspillet på nytt, men var tilbake etter kun tre måneder, men hadde fortsatt noen begrensninger som varte noen år. Han har spilt med mange av musikerne innenfor den kreative, improvisasjonsmusikken, så som i bandet Akashi, sammen med bassisten Johan Berthling og trommeslageren Paal Nilssen-Love, en av mine favoritt-trioer.
Hyperentasis er en dobbel-LP som feirer den spesielle forbindelsen det er mellom den japanske saksofonisten Akira Sakata og byen Thessaloniki i Hellea. Thessaloniki, som er hjemstedet til Defkaz Records og fødestedet til Damianidis-brødrene, har hatt besøk av Sakata mange ganger. På denne dobbelt-Lpen får vi to av hans besøk som bandleder i byen.
Den første LP-en inneholder gruppen Entasis med Giovanni Di Domenico (piano), Giotis Damianidis (el.gitar), Petros Damianidis (kontrabass) og Aleksandar Škorić (trommer). Den er nnspilt på Duende Upstairs 27. mars 2023, er det en psykedelisk frijazz-reise der Sakatas melodiske saksofonlinjer og Di Domenicos særegne pianomønstre veves sømløst sammen med Damianidis’ gitar og et sterkt fundament av bass og trommer.
Den andre LP-en dokumenterer turneen i 2025 som feirer Akira Sakatas 80-årsdag. Sakata 80, ble spilt inn på Club Omilos 29. januar 2025 og setter sammen de to kraftfulle trommeslagere, Paal Nilssen-Love og japanske Tatsuhisa Yamamoto – sammen med Damianidis-brødrene, og danner en elektrifiserende kvintett rundt den ustoppelige Sakata.
Vi får fire «friske» improvisasjoner på den første platen, og tre på den andre. Og de starter med «Collision Path», som starter relativt «søkende», som en frittgående jam session i landskapet mellom psykedelisk rock og frittgående jazz. Det tar litt tid før Sakata markerer seg nevneverdig, men når han først melder seg på, løfter det hele seg, selv om jeg må innrømme at jeg liker bedre den japanske saksofonisten i mindre formater.
Dette fortsetter delvis i «I Atsumori No Saigo II Kaigara-Bushi», selv om det tas litt ned her, og Sakata kommer bedre fram, også som vokalist, hvor hans japanske bakgrunn merkes godt. Dette er en ballade som brytes fint opp av Sakatas vookale utblåsninger, som er som tatt ut av en japansk B-film i «horror»-klassen.
«Learnean Hydra» fortsetter litt i samme stil, med pianoet som førende i starten med et enkelt tema de «drodler» rundt, og jeg blir sittende i spenning på å høre Sakata «bryte» inn. Men da han komme rinn er det med svært dannet og neddempet klarinettspill, oog det tar temmelig lang tid før det skjer noe spennende. Men det kan aldri gå mange minuttene av en låt før den gode japaner melder seg med fritt og tøft spill. Men jeg synes kanskje han overdøves litt for mye av de andre musikerne som legger et fritt, psykedelisk og litt «kjedelige» spill. Jeg klarer ikke helt å finne hverken «hode eller hale» i det de serverer, så det blir Sakata som leverer det mest spennende, før vi får «Symposium», som siste låt ut i denne settingen. Denne er også relativt frittgående, og i likhet med de foregående, kan de sammenlignes litt med de litt tidlige frijazzinnspillingene som dukket opp, særlig fra Asia. Jeg føler at dette er musikk som fungerer best om man hører det på konsert eller i en liten klubb i en bakgate i Tokyo (eller slik jeg forestiller meg at det er i en slik klubb i bakgatene i Tokyo, en by jeg aldri har vært).
Hele vegen minner dette om noe som kunne vært servert i en japansk «horror»-film, hvor man har en pågående jakt på skumle forbrytere i storbyens underliv.
Så er vi over i den delen hvor Paal Nilssen-Love kaster seg med. «Part I» er preget av samspillet mellom Sakata og trommeslagerne. Og det er tydelig at de greske musikerne har respekt for at Sakata og Nilssen-Love har spilt sammen tidligere og får bestemme. Her får vi, endelig, Sakata i front, over Nilssen-Loves trommer, før bassen kommer inn og resten av bandet kommer «smygende». Og her er Sakata på sitt energiske og serverer utmerket altsaksofonspill, og det hele blir en slags forlengelse av Akashi-trioen (hvor bare den svenske bassisten Johan Berthling mangler.
Låten utvikler seg fint og vokser til nærmest en kaskade av kreativitet fra Sakata, med Nilssen-Loves trommer «drivende» i bakgrunnen, før vi får «Part II», vor de tar det litt ned i starten (det skulle bare mangle, etter avslutningen på første låta med denne gjengen). Sakata spiller nesten «streit» i noen øyeblikk før han utfordrer Nilssen-Love. Men det tar litt tid før den gode trommeslageren responderer. Men når han omsider gjør det, så får vi utmerket trommespill som også får selskap a de andre musikerne, spesielt gitaren til Giotis Damianidis, som nesten kan høres ut som Bernie Nix mens han spilte med Ornette Coleman. Og når Tatsuhisa Yamamoto for alvor melder seg på sammen med Nilssen-Love, får vi et «tromme-øs» som drar låten nesten inn i ekstasen.
Så avsluttes det hele med den lange «Part III», som klokkes inn på 25:22, og som starter som de foregående, et godt stykke der nede, denne gangen med trommer, før det, sakte, men sikkert, bygger seg opp rundt Sakatas stemme, som er en kunst i seg selv, over fri improvisasjon fra de andre musikerne. Stemmen til Sakata er «truende», og kunne vært tatt i bruk av den japanske mafiaen som trussel, nesten verre enn å få en pistol i pannen. Litt mindre truende blir det når han plukker fram klarinetten, og hele gjengen går inn i en frisk og fri sekvens, før de igjen tar det ned.
Her kan klarinettspillet nesten virke «streit» og snilt. Men bak skjuler det seg et klarinettspill som blir en kombinasjon av det asiatiske og slik flere vestlige, frittgående musikere trakterer «lakrispipa». Denne midtsekvensen er direkte vakker, før Nilssen-Love drar de andre med seg inn i noe som, nesten, kunne vært gjort av et av hans senere band. Og intensiteten vokser, før Sakata igjen har noe han skal ha sagt. Og over et hardtsvingende bakteppe «messer» han slik vi er blitt vant til å høre han, før han igjen finner fram altsaksofonen, og legger seg på toppen av «kjøret», som styres av Nilssen-Love.
Dette er en spennende utgivelse hvor vi får høre Akiri Sakaya i fri utfoldelse sammen med en gjeng greske musikere som har stor respekt både for den energiske japaneren og gjesten fra Stavanger/Nesodden, Paal Nilssen-Love. Musikken er gjennomgående energisk, men med de roligere delene blir dette en utmerket reise inn i Sakatas musikalske univers. Og det er ingen tvil om at musikken har godt av å ha med Nilssen-Love på de siste låtene. Det er utrolig for mye energi denne herren bringer inn i ethvert band han er med i. Elektrifisering av Melkøya? Bullshit! Send Nilssen-Love på en soloturné i Finnmark, så blir det elektrisitet nok!
Jan Granlie
Akira Sakata (alto saxophone, clarinet, vocals, bells), Giovanni Di Domenico (piano), Giotis Damianidis (electric guitar), Petros Damianidis (double bass), Aleksandar Škorić (drums), Paal Nilssen-Love (drums), Tatsuhisa Yamamoto (drums)
