Ikke før har vi rukket å anmelde den canadiske pianisten Kate Wyatts nye utgivelse, før det dukker opp en ny utgivelse hvor hun er involvert. Denne gangen er det den finskfødte vokalisten og komponisten Saku Mantere, som er bosatt i Montréal det dreier seg om. Sammen med disse to møter vi bassisten Adrian Vedady, som også er med i Wyatts trio og trommeslageren Jim Doxas. I tillegg har med med gjestene Lex French på trompet, altsaksofonisten Eric Hove og vokalisten Bohdanna Novak.
Ifølge presseskrivet ønsker de å lage «musikk som utforsker grenseområdene mellom jazz, poesi og historiefortelling». Debutalbumet til Mantere, Upon First Impression (2022, Orchard of Pomegranates) fikk anerkjennelse for sin narrative lyrikk, stilistiske spennvidde og elegante arrangementer. Stadig ifølge presseskrivet har «Manteres smidige, historiedrevne vokalstil ført til sammenligninger med Kurt Elling og Leonard Cohen, og balanserer jazzfrasering med singer-songwriter-intimitet».
Hver gang Kurt Elling nevnes som sammenligning blir jeg skeptisk, men vi gir han allikevel en sjans – særlig når jeg oppdager at han også gjør en finsk låt, Kalervo Hämäläinens «Lapin Ädin Kehtolaulu» i tillegg til at Teemu Laajasalo har vært involvert i låten «Ensin Toinen».
Ellers får vi, i hovedsak låter laget av Mantere, med en tekst av Dylan Thomas og fem med tekster av Norman Cristofoli. Resten av de 10 sporene står Mantere ansvarlig for alene.
De starter med Mantere og Cristofolis «Meditation». Det er mulig noen klarer å «hale fram» noe Cohensk ut av denne, men det er utenfor min fatteevne. Innimellom er det noe rått og typisk «finsk» i fraseringen, men det blir mest «smørsang», som jeg ikke helt klarer å få tak i.
Det hjelper litt når blåserne kommer inn, men jeg synes det nesten høres litt «hjelpeløst» ut.
De fortsetter med balladen «Sorrow» som legger seg i det «crooner»-aktige, før vi før Dylan Thomas sin tekst i «Do Not Og Gentle Into That Good Night», som også er en «smørsøt» låt, som jeg synes reddes av fint piano- og bass-spill, men det kan godt hende at mange liker den litt dype røsten til vokalisten, uten at jeg «slår reven i taket».
Så følger den finske «Lapin Ädin Kehtolaulu», som sikkert oppleves eksotisk «over there» på grunn av det finske språket. Dette er en typisk, finsk vise, som muligens er en kjent låt hos finnene, og som fascineres av denne versjonen. Her «scatter» Mantere fint, før Wyatt avleverer en fin pianosolo, før vi får en fin trompetsolo som løfter det hele til en fin jazzlåt, før de går tilbake til den finske visen.
Og slik fortsetter det, med «Not Fair» og «Velvet» av Mantere, pluss «The Last Romantic» med tekst av Cristofoli, alle tre viser i jazzdrakt som fungerer fint., før vi får finske «Ensin Toinen». Dette er en låt han og Laajasalo skrev i Finland for nesten 30 år siden, og er en vise som sikkert vil bli likt både i Canada og Finland. Med fint pianospill igjen, og med en trygg og sikker vokalprestasjon et lite stykke opp i registeret.
Så avslutter de med to låter av Mantere med tekster av Cristofoli. Den første «Emerald Angel» er, i likhet med mesteparten av låtene, en ballade, hvor Manteres relativt lyse stemme kommer fint til sin rett, hvor jeg synes han strekker seg adskillig lenger enn for eksempel Kurt Elling, mens sistesporet, «Marty’s Song» beveger seg nærmere den forannevnte.
Det mest sjarmerende med Mantere og hans vokal, er at man kan høre at han kommer fra Finland i måten han synger på, og at hans engelskuttale høres finsk ut. Det er nesten som en del danske vokalister som synger engelsk, enn norske vokalister som forsøker seg på andre språk.
Bandet han har med seg leverer fint spill over hele linja. Wyatt leverer, aom alltid, fint pianospill, bass- og trommespillet er tilbakelent og fint, og gjesteblåserne leverer fint ensemblespill og gode soloer som løfter utgivelsen til en fin jazzplate.
Jan Granlie
Saku Mantere (vocals), Kate Wyall (piano), Adrian Vedady (double bass), Jim Doxas (drums), Lex French (trumpet), Eric Hove (alto saxophone), Bohdanna Novak (vocals)
