Sanem Kalfa er en tyrkisk sanger med en særegen stil, som blander jazz, improvisasjon og verdensmusikk til en kraftfull blanding av følelser. Etter å ha studert cello flyttet hun fra Tyrkia til Nederland for å studere sang. I løpet av studiene vant hun flere priser, inkludert førstepremien i Shure Montreux Jazz Vocal Competition. I 2014 ga hun ut debutalbumet Nehir, og hennes andre album DANCE, gjorde hun på duo med gitaristen George Dumitriu i mai 2018. Hennes seneste album, før den som nå surrer på anlegget, var Blacksea Songs, som hun gjorde med Dumitriu og Joachim Badenhorst. I 2009 var hun gjest på platen Türkü med pianisten Kaja Draksler Acropolis Quartet, som spilte på 12 Points-festivalen det året, som var første gang jeg hørte de to utmerkede artistene på konsert. Og denne utgivelsen er den 12. utgivelsen med den dyktige og kreative artisten.
Hun ble født i Trabzon, en by på Svartehavskysten i det nordøstlige Tyrkia. Og som man kan lese på hennes hjemmeside, så er «Svartehavet det grønne kallet, og folk fra denne regionen er fulle av humor og dypt dedikerte til jorden. Følelsesmessige svingninger går hånd i hånd med Svartehavets bølger». Hun har i en rekke år bodd i Amsterdam, Hun opptrer over hele verden og er glad for å undervise musikkstudenter (fra alle aldre og med ulik bakgrunn). Hovedmålet hennes er å være en del av en opplevelse som vil berike livet gjennom musikk.
Med dette soloalbumet viser hun en ny del av sitt kunstnerskap, hvor stemmen flettes sammen med celloens rike, uttrykksfulle toner. Platen er en dypt personlig utforskning, som vever sammen elektroniske elementer, cello og stemme for å fortelle historier – både hennes egne og historier fra «kvinner hvis styrke, motstandskraft, kjærlighet og sorg former verden», som det står i presseskrivet. Hun skaper et intimt lydlandskap, og legger teksturer lagvis gjennom en ukonvensjonell bruk av looping, liveopptak og delikate instrumentale arrangementer. Noen sanger omfavner rå enkelhet, og inneholder kun stemme, ukulele og cello, slik at deres emosjonelle kjerne får skinne gjennom. Låtene hennes er delvis inspirert av poesien til den tyrkiske forfatteren Sait Maden, hvor hun smelter sammen stemningsfull lyrikk med sitt utmerkede, vokale uttrykk, elektronikk og strykere.
Platen er innspilt i The Tracking Room i Amsterdam i februar 2022, så det har tatt litt tid før hun fikk utgitt platen, men heldigvis har den norske bassisten og platedirektøren Ingebrigt Håker Flaten tatt tak i musikken, og omsider fått musikken utgitt på LP.
Vi får servert ni fascinerende «strekk», hvor hun starter med «We Are The Same Plant», og jeg merker at det har skjedd mye med Kalfas musikalske utvikling siden jeg hørte henne første gang, og sist gang jeg hørte henne på Copenhagen Jazz Festival på duo med George Dumitriu, kun for noen få år siden. Her får vi cello dubbet med seg selv og Kalfas vokal i en fin intro som frister kraftig til å høre mer. Den går over i «Ev içi», med tekst av Sait Maden, som nesten blir som en litt høytidelig sak man forbinder med nor kirkelig. Vokal, med akkurat passe romklang, og cello, pluss et lite snev av elektronikk, gjør dette til en litt avansert utgave av noe for eksempel Enja kunne gjort, eller flere kirkesangere. Vakkert.
Så får vi «How Love», med vokalen kompet av ukulele. Nor som gjør låten «naken» og avkledd, hvor vokalen står i sentrum. Denne er også gjort av Kalfa, og er en «vise» som går rett i sjelen.
Så avsluttes førstesiden av Lpen med «Adanayi Vogpe / Adana Agidi / Lament of Adana», med anonymt opphav. Dette er også en «naken» låt, hvor Kalfas stemme er det eneste, musikalske elementet, og kan nesten beskrives som noe som ble unnfanget for fremføring i en kirke for flere hundre år siden. Helt mot slutten legger hun på elektronikk som gjør avslutningen spennende.
B-siden starter med et godt bevis på hvor dyktig den unge vokalisten er blitt. Her starter hun med sin egen «Rollercoaster» hvor hun synger i flere lag på seg selv i en ytterst kreativ sak som utvikler seg til en morsom «samtale» i mange stemmer, og som nesten er som å åpne døra til en «damekveld» hvor damene virkelig har «kommet i gang», før hun tar det fint ned etter at «damene» har forlatt åstedet og vertinnen sitter igjen sammen med sin beste venninne, før hun går over i «Yük» med tekst av Maden. Heer tar hun oss med til sitt hjemland, Tyrkia, og selv om hun selv står for melodien, har hun hentet inspirasjon hjemmefra. En vakker vise som fremføres med en litt sørgmodig vokal og ukulele. Den eneste ulempen med denne, er at den blir altfor kort. For dette er så vakkert at jeg kunne ha hørt på det i timesvis.
Så få vi «Intro», som tar meg til flere av jazzvokalistene fra 1980- og 90-tallet, som for eksempel Vocal Summit. Det starter med en stemme, før det legges på flere stemmer og vi får en nydelig vokal fremføring som «stikker» kraftig i alle kroppens følelsesområder, før hun fortsetter i samme stil i trompeteren Ambrose Akimusires «Loneliness is Time Sprit».
Så avslutter hun flerstemt med Necimi Çimen og Aşik Sitki Babas nydelige «Seher Yelí» på flerstemt sang.
Jeg har aldri hørt den gode vokalisten mer «naken» enn på låtene på denne utgivelsen. Det er musikk som går rett i hjerte og sjel, og det er bare å lene seg tilbake å nyte hvert sekund. Hun har utviklet seg til en fantastisk vokalist, som er blitt en mester i å dubbe vokalen så det låter som et utsøkt vokalensemble. Og når hun tar i bruk celloen, elektronikken eller ukulelen, så tryller hun fram utmerket musikk hvor det vokale hele tiden er i «førersetet» og hvor treffer oss som lyttere på en usedvanlig god måte.
En perle!
Jan Granlie
Sanem Kalfa (voice, cello, electronics, ukulele)
