Sara Serpa, kommer opprinneliig fra Lisboa, og er en portugisisk sanger, komponist og improvisator, som gjennom sin praksis og fremføring utforsker bruken av stemmen som instrument. Hun har jobbet innen jazz, improvisert og eksperimentell musikk siden hun flyttet til New York i 2008. Og litteratur, film, visuell kunst, natur og historie inspirerer henne i den kreative prosessen og utviklingen av musikken hennes. Serpa, som er beskrevet av New York Times som «en sanger med sølvaktig balanse og kosmopolitisk utsyn», og av JazzTimes som «en mester i det ordløse landskapet», startet sin innspillings- og utøverkarriere med pianistene Danilo Perez, og Ran Blake, pluss saksofonisten Greg Osby. Men i de senere årene har hun fukket mer og mer opp i den friere improvisasjonsmusikken, og her på salt peanuts*, har i anmeldt samarbeid med musikere som saksofonisten Ingrid Laubrock, pianisten Angelica Sanchez, cellistene Eric Friedlander og Okkyung Lee, gitaristen med mye mer André Matos, trommeslageren Joäo Pereira og vokalistene Sofia Jernberg og Lourenço.
Matthew Mitchell er amerikansk jazzpianist og komponist. Han er også en del av fakultetet ved det New York-baserte Center for Improvisational Music. Mitchell har blitt beskrevet som «en kameleon, i stand til å ta på seg helt forskjellige musikalske personligheter på tvers av et raskt utvalg av situasjoner.» Hans spill gjenspeiler en grundig forståelse av forgjengerne, men forblir kraftfullt enestående. Han er blitt beskrevet med at hans spill er spesielt fordi han vever sammen forståelse av kanskje fire distinkte og kritiske jazzpianotradisjoner, og trekker inn impresjonistisk tekstur fra Bill Evans / Herbie Hancock, glupske, men dynamiske angrep fra Cecil Taylor / Don Pullen, det rytmiske suset til Bud Powell og komforten med det abstrakte melodiske logikken til Paul Bley.
Nå har disse to utmerkede musikerne gått i Oktaven Studio i Mt. Vernon i New York, og gjort 15 låter sammen, hvor fem av låtene er skrevet av Serpa, ni er gjort av Mitchell og en er deres versjon av «Les Bergers, movement 2» fra Olivier Messiaens «Las Nativé du Seigneur». En av låtene, «The Future» har tekst av Virginia Wolf, «Carry You Like A River» har tekst av Sonia Sanchez, «Ar e Vento» har tekst av Sofia de Mello Breyner Andresen, og «Dead Spiritis» har tekst av Luce Irigaray.
Og det er et tett og spennende samspill vi får være med på gjennom de 15 låtene. Serpa har en stemme som passer perfekt sammen med Mitchells fine pianospill, og allerede fra starten i News Cycle» med ordløs sang, er dette en fryd for øret. Serpa er en kreativ vokalist som «hopper» rundt i registeret med stoisk ro og kontroll, mens Mitchell «leker» seg me spennende spill. I ene øyeblikket er musikken relativt «streit», men i neste hiver han seg ut i det frie, omtrent som om han vil utfordre Serpa. Men hun tar i mot utfordringen med den største ro, og legger seg tett på pianospillet på en utmerket måte.
Pianospillet er hele vegen variert, fra det (nesten) klassiske, via minimalistene til det friere jazzuttrykket. Og hele vegen ligger Serpas vokal tett inntil pianospillet hvor hun ikke «tråkker» feil en eneste gang. Og hele vegen hviler det en ro over duoen, hvor begge leverer et ytterst kreativt spill, noe som skaper en utrolig fin helhet i samspillet, omtrent som de to har skapt disse komposisjonene sammen. En perfekt duoplate med to av de mest spennende utøverne på piano og vokal på den «nyere» delen av jazzen. Etter in mening et av de meste albumene innenfor den litt utfordrende jazzen til nå i 2025.
Jan Granlie
Sara Serpa (voice), Matt Mitchell (piano)
