Så har det dukket opp enda flere utgivelser med den japanske pianisten, orkesterlederen og komponisten Satoko Fujii. Denne gangen er dethennes andre utgivelse i hennes utgivelser for større orkestre, hvor intersjonen er et forsøk på å skape en bedre verden.
I hennes Kobe-orkester finner vi, ved siden av pianisten og kapellmesteren, trompeterne Natsuki Tamura, Jo Funato, Arata Hiraoka og Rabito Arimoto, trombonistene Yasuko Kaneko og Yuichiro Tamagaki, altsaksofonistene Yasuhisa Mizutani og Satoshi Mik, tenorsaksofonistene Eiichiro Arasaki og Tsutomu Take, barytonsaksofonisten Keizo Nobori, gitaristen Takumi Seino, bassisten Keishiro Saito, og trommeslagerne Hiromasa Sadaoka og Yoshikazu Isaki.
Vi får fire, lengre sekvenser med titlene «After the Storm 1» til «After the Storm 4», og innspillinge er gjort i Big Apple i Kobe den 5. februar i år.
Satoko Fujii er en pianist og komponist, som har oppholdt seg lenge i USA, men hennes røtter fra hjemlandet har alltid vært med som et slags grunnelement i den musikken hun lager. Hun er mest kjent for sine prosjekter med mindre ensembler, helt ned til solo og duoer, men hennes prosjekt i år er med store orkestre, og noe som er helt klart er, at vi ikke får noen «streit» storbandmusikk fra den gode japaneren.
Åpningssporet åpner med en lengre bass-solo fra Keishiro Saito, som på mange måter setter standarden for resten av utgivelsen. Etter noen minutter kommer resten av ensemblet inn, og skal vi gå ut fra stemningen, så ser ikke komponisten altfor lyst på verden her i starten. Om det ikke er musikk som illustrerer dommedag, så er det ikke langt ifra. En av trombonistene kommer inn med en strålende og relativt oppløftende solo, før ensemblet legger seg fint i bakgrunnen, før vi får en sekvens hvor trommeslagerne tar over. Dette er en låt som jeg føler samler det tragiske en storm kan medføre, samtidig som man kan høre at stormen har rammet Japan i komposisjonene, for det er, i alle fall i starten, en viss «oppgitthet» over den musikken Fujii serverer, slik en såpass kraftig storm kan føles for de rammede. Og det føles som hele ensemblet er sterkt berørt av det som må ha vært en katastrofe. Hele ensemblet glir fint ut i det frittgående, og denne lange innledningen gir håp for at vi skal få spennende historier om hvordan slike stormer oppleves.
I starten av den andre sekvensen, «After the Storm 2» får trompetektemann Natsuki Tamura og gitarist Takumi Seino starte, og jeg føler vi er midt i stormen, før en av tenorsaksofonistene (eller kanskje begge) tar over, før Keizo Nobori legger inn en «dyster» tone i barytonsaksofonen. Og derfra og ut, får vi et frittgående og kreativt spill fra de fleste involverte.
Nå har jeg klaget over at vi her på Vestlandet har hatt altfor mye regn det siste året, men det regnværet vi har hatt her, kan nok ikke måle seg med det de har hatt i Kobe. For her «kjøres det knallhardt» ut i det frittgående, uten at det blir anledning til å nyte en sushi eller kobe-biff.
I «After the Storm 3» kan de virke som om været har roet seg. Her får vi en fin opplevelse av at stormen legger seg og solen stikker fram bak skyene, hvor hele ensemblet tar oss med ut i byen, hvor innbyggerne ennå ikke er helt sikre på om stormen er over. Ensemblespillet her er ytterst kreativt og musikerne lytter nøye til hverandre, og instruksjonene de får fra kapellmesteren. Og jeg føler at avstanden mellom dette ensemblet og noe vi, for eksempel, kunne ha fått fra Trondheim jazzorkester, Fire! Orchestra, eller andre av de utsøkte «prosjekt»-bandene som de senere årene har dukket opp i Skandinavia.
Så avsluttes denne rapporten fra det japanske Meteorologisk Institutt med «After the Storm 4», som kan høres ut som en fest etter stormen. Jeg tror det er trompeter Natsuki Tamura som åpner «ballett» med en forrykende solo, som har det meste av frittgående trompetspill i seg, før flere av de andre musikerne kommer inn og bidrar med ytterst fine soloer.
En storm kan være så mye. Det kan dreie seg om værforhold, men kan også være personlige stormer man kan oppleve i sitt personlige liv. Og denne utgivelsen kan oppleves som begge (og gjerne flere) former for storm.
Utgivelsen er en kreativ «fest» for oss som liker utfordrende spill i større ensembler. Satoko Fujii har skrevet fire utmerkede sekvenser om hvordan en storm kan fortone seg, med et ensemble bestående av en gjeng ytterst kreative musikere, slik vi gjerne får det fra Japan. Hver for seg er det utmerkede instrumentalister som har store deler av den spennende, nyere delen av jazzhistorien innenfor skjortekravene, og som leverer kruttsterke soloer gjennom alle de fire sekvensene.
Jeg overraskes stadig av den kreative utviklingen Satoko Fujii har gjennomgått siden jeg hørte henne for første gang for en god del år siden. Og med hennes Kobe-orkester føler jeg at hun har nådd toppen av kreativ komponering, sammen med et stort band som forstår svært godt hvor hun vil med musikken sin. En utsøkt utgivelse for stort og frittgående ensemble. Så kommer jeg tilbake til enda en av hennes større prosjekter, Satoko Fujii Orchestra Berlin, når vi nærmer oss datoen for utgivelse i begynnelsen av september.
Jan Granlie
Satoko Fujii (piano, conductor) Natsuki Tamura (trumpet), Jo Funato (trumpet), Arata Hiraoka (trumpet), Rabito Arimoto (trumpet) Yasuko Kaneko (trombone), Yuichiro Tamagaki (trombone), Yasuhisa Mizutani (alto saxophone), Satoshi Miki (alto saxophone), Eiichiro Arasaki (tenor saxophone), Tsutomu Takei (tenor saxophone), Keizo Nobori (baritone saxophone), Takumi Seino (guitar), Keishiro Saito (bass), Hiromasa Sadaoka (drums), Yoshikazu Isaki (drums)
