Den japanske, New York-boende pianisten Satoko Fujii, er en av de musikerne vi har skrevet mest om gjennom de drøyt 11 årene vi har holdt det gående på salt peanuts*. Ikke kun fordi hun alltid leverer så fantastiske utgivelser, men mer fordi hun er ytterst produktiv på platefronten, med nesten, månedlige utgivelser på sitt eget plateselskap.
Som så ofte før, samarbeider hun denne gangen også med sin «bedre halvdel», trompeteren Natsuki Tamura, pluss bassisten Hayakawa Takeharu og trommeslageren Tatsuya Yoshida, hvor de to sistnevnte pluss Fujii også figurerer som vokalister. I presseskrivet siterer de også vår kollega Eyal Hareuveni, som har omtalt kvartetten som «One of the most justified reuniouns of this century». Og Hareuveni vet hva han snakker om, så her var det bare å glede seg.
Vi får sju komposisjoner av Fujii, som i presseskrivet omtales som avant jazz-rock. Og de starter med «Solar Orbit», hvor mye av de vi har blitt så glade i i Fujiis musikk kommer godt fram. Piano i et relativt fritt leide med trommene som kommenterende og assisterende instrument. I denne lange låten får vi en god introduksjon på hva har i vente, hvor den relativt lange introen bygger fint opp til de nesten Miles Davis-aktige «støt» i trompeten. Og vi tas raskt tilbake til Miles sine plater fra Japan som Aghartha og Pangaea fra siste del av 1970-tallet,
Men Fujii vil styre «butikken» selv, og går inn i et (nesten) Cecil Taylor-aktig parti de andre bare må forholde seg til, før hun slipper dem løs i en ny frisk sekvens. Trompetsoloen til Tamura legger seg tett på det vi huske fra Miles, men helheten blir enda mer 2025 enn Miles.
Så følger «Rain in the Wee Small Hours», hvor bassen får innlede. Og helt til de avrunder med tittelsporet «Burning Wick» får vi solide deja vu-opplevelser. Og samtidig med at de tar utgangspunkt i det Miles Davis gjorde, tar de inspirasjonene med seg inn i vår tid, og gjøre musikken ppersonlig. Særlig gjjelder dette på grunn av Fujiis fine pianospill, som hele tiden veksler fra Cecil Taylor til hennes eget, mer lyriske spill. Og bak har hun en utmerket bassist og trommeslager som følger henne helt til døren, mens Tamura legger seg på toppen med utmerket og kraftfullt spill. Og når bassisten, trommeslageren og Fujii legger i veg med japansk vokal, som alltid er spesiell, i «Walking through the Border Town», er det aldri noen tvil om hvoor musikerne kommer fra. Tøft! Og når Tamura kommer inn er vi godt inne i den avantgardiske jazzrocken, nhvor ekteparet skifter på føringen.
«Neverending Summer» er en roligere sak, hvor Fujii legger ut en nydelig pianointro, og vi får en slags lengselsfull og fin sak som kan minne om både Tomasz Stanko og Enrico Rava. Men stemningen endrer seg i det trommeslageren får slippe til med full «kanon», og et heftig trøkk i stikkeføringen, før de er tilbake igjen til Stanko og Rava.
I «Mountain Gnome» tas vi med inn i det eventyrlige Japan, kanskje den stemningen Fujii lengter etter når hun sitter i New York. En eksperimentell og fin låt, som er typisk for Fujii i møte med Tamura, men hvor de etter hvert «trøkker» solid til og Miles Davis igjen dukker opp i bakhodet, før vi får «Three Days Later», som også starter vakkert og lyrisk med piano og trompet. Takeharu kommer inn med en fin solo på kontrabass (han spiller stort sett el.bass), og i løpet av dissedrøyt 10 minuttene får vi en vakker og drømmeaktig låt som fungerer perfekt som et pusterom mellom alle energiutblåsningene, før de avrunder med tittelsporet med et «rislende» pianospill over el.bass i starten, som gjerne kunne vært gjort av Jaco Pastorius, før de andre kommer inn og vi får en relativt frisk avslutning hvor de fire «leker» seg i det frittgående landskapet, men hvor Fujii har det fulle og hele kontrollen på medmusikantene gjennom sitt energiske og frie pianospill. Hun veksler fint mellom det lyriske og det energiske, og låten blir en perfekt avslutning på en utmerket utgivelse. Og når bassen vrenger seg og går langt inn i den progressive rocken, blir dette ustyrtelig tøft.
Jeg tror jeg har hørt de fleste av Fujiis utgivelser de siste 20 årene, både de egne pltene og utgivelser hun har gjort med gemalen eller andre. Men jeg kan ikke huske å ha hørt henne i et bedre, musikalsk landskap enn dette. Det er rett og slett blitt en strålende avant jazz-rock utgivelse som tar oss med både bakover og framover i tid. Tamura og Fujii befinner seg, stort sett, i det landskapet jeg kjenner dem. Men med hjelp av bass-spillet til Takeharu og trommespillet til Yoshida, før vi en ny energi i samspillet som fascinerer kraftig, og hvor alle slipper til med sine energiske og fine innspill i løpet av de 10 minuttene låten varer..
Jan Granlie
Satoko Fujii (piano, voice), Natsuki Tamura (trumpet), Hayakawa Takeharu (electric bass, double bass, voice), Tatsuya Yoshida (drums, voice)
