Suola ja noaidi (tyven og sjamanen på samisk) er en utgivelse fra det norsk/samiske bandet Sex Magick Wizards, som blander psykedelisk rock, fri improvisasjon og joik til hypnotiske, rituelle lydlandskap.
I årevis har de vært aktive på de Europeiske undergrunns- og eksperimentelle musikkscener, og høstet anerkjennelse for intense og uforutsigbare liveopptredener. Albumet Suola ja Noaidi henter inspirasjon fra temaer som kolonisering, våpenreligion og samisk motstandskraft.
Med utgangspunkt i dette kulturelle materialet har Sex Magick Wizards skapt et album som kombinerer tradisjonelle joik-elementer med eksperimentell rock og fri avantgarde-improvisasjon.
Bandet består av Viktor Bomstad (gitar, joik, vokal, synthesizer), Sigrid Aftret (saksofon, fløyter, synth, vokal), Henrik Sandstad Dalen (bass, sampler, vokal) og Ingvald André Vassbø (trommer, vokal), og albumet er innsplit i Athletic Studio i august 2025, og for den som ikke er bevandret ut i det samiske språket, så er de fleste tekstene oversatt til engelsk i coveret. Flere av musikerne er å finne i band som Kanaan, Bêl, OJKOS, Trondheim jazzorkester, Full Comunity, Rowland’s Evil Jazz Trio med flere, men det er nok i denne konstellasjonen de får ut det samiske, kombinert med et relativt heavy og fritt lydbilde.
Mye av populariteten til den nyere, samiske musikken kom med Mari Boine for flere år siden. Og etter Boines gjennombrudd har det dukket opp en rekke samiske artister som har satt spor etter seg, mest i Sápmi, men også internasjonalt.
Det er et stykke fra Mari Boines sitt insisterende og magiske univers til det vi får høre i løpet av disse, nesten 75 minuttene. Men de starter rolig i åpningssporet «Without My Wings», med bassen liggende i front, før vokalen til Bomstad kommer inn, og jeg får mer en følelse av noe Nils-Aslak Valkeapää gjorde enn det jeg er blitt vant til å høre av samisk musikk. Men det er ingen grunn til at ikke den samiske musikken også skal kunne gjøres i et mer rocka og fritt uttrykk.
Det samiske ligger alltid som en grunnstamme i det de gjør, og selv om «hylende» gitarer og drivende trommespill gjennomsyrer albumet, skaper de en fin og, tidvis, spennende ramme rundt musikken. I noen av sporene, der de «tar det helt ut», som i andresporet «Transform», som blir en slags blanding av deathmetal i vokalen og gitarspillet til Vernon Reid. Men i tredjesporet, «These are Spirits» er tilbake i den mer tradisjonelle joiken i starten, før de også her utvikler vokalen til noe mer og moderne, før de glir over i tittelsporet, med fint og drivende bass-spill i starten i noe som utvikler seg til en solid hitlåt for de «store» anledninger, og hvor synth-, fløyte- og gitarspillet tar oss med et godt stykke inn på Finnmarksvidda.
I «Ipmilan» er de igjen godt inne i den tøffe rocken i en «sugende» sak, før trommene hamrer oss inn i «Mouth of a thousand flames», hvor tankene trekkes til Captain Beefheart, tidlig Genesis og den mer eksperimentelle rocken, hvor også Carla Bley var til stede.
I «Ledjen og mun goassege dás?» (Var jeg noen gang her? på samisk), før vi en mer «søkende» og eksperimentell sak, med en insisterende «tale» over et svevende lydbilde, før de er over i «Murjiid geđggiid ásiid» hvor joiken er tilbake i front over fint saksofonspill. Dette er en fin låt med tenorsaksofonen til Aftret i spennende dialog med det ordløse vokale, og med Aftrets fine spill i føringen. Og det er nok her grunnen til at pressemeldingen nevner Archie Shepp som en sammenligning. For spillet til Aftret går rett inn i det tøffeste og frieste Shepp har levert. Kanskje platas høydepunkt, etter min mening.
«To Sing These Spirits Once Again» er en heftig og rocka låt hvor kompet holder en stødig gang, mens resten får boltre seg fritt, før vi får «I’ll rather break», som er psykedelisk så det rekker i den tyngre delen av «avdelingen», med tung gitar og hardtslående trommearbeid.
Så går det mot slutten med «I leave, I return», som er en «sprelsk» joik som sammen med trommene (og litt fløyter), lager en «morsom» duo som, garantert, er en hit på konsertene til bandet, før de avslutter med «Old Unbaptized Realms», som er rocka joik i en fin og drivende avslutning på en spennende og annerledes utgivelse, som tar joiken til nye beiteområder.
Is it jazz? Nei, ikke hele tiden. Men der hvor Sigrid Aftret slipper til med tenorsaksofonen, finner vi klare fotavtrykk av, for eksempel, Archie Shepp, i skaren.
Jan Granlie
Viktor Bomstad (guitar, joik, vocals, synthesizer), Sigrid Aftret (saxophone, flutes, synthesizer, vocals), Henrik Sandstad Dalen (bass, sampler, vocals) og Ingvald André Vassbø (drums, vocals)
