Significant Time, er et Stavanger/Oslo-basert ensembe som er mest kjent for sin blanding av tradisjonell, norsk musikk og mer moderne jazz, og de har tidligere utgitt platene Regnbueponniens Signifikante Påskesang og Vossastubbar, som de gjorde stor suksess med, blant annet på Vossa Jazz. Navnet kan referere til «et konsept innen arkitektur og byplanlegging for et tidsrom der viktige hendelser og aktiviteter formet en bygning eller et område, eller mer generelt, til en historisk periode preget av betydelige hendelser og sosiale endringer som hadde varige effekter. I en statistisk sammenheng indikerer en «signifikant tidseffekt» at det er statistisk meningsfulle forskjeller mellom målinger tatt på forskjellige tidspunkter».
Men her spiller nok heller navnet på bandet vokalist Signe Irene Time, som sammen med pianist Øyvind Dale, ja, han er sønn av saksofonisten Olav Dale, bassist Fredrik Luhr Dietrichson, kjent fra band som Moskus og Vinterhagen og trommeslager Raymond Storaunet Lavik (fra blant annet den utmerkede platen Origns med Martin Nodeland).
På deres nye plate er alle komposisjonene gjort av Dale, og han sier at han i arbeidet med musikken har «åpnet dører til nye klanglandskap. Han har tatt i bruk teknikker og virkemidler som utfordrer både han selv og hans medmusikere. Han vender fortsatt blikket mot gamle helter som stjerner på himmelen, men lar samtidig «ny teknologi og aleatoriske grep kaste uventede skygger og lysglimt over de klassiske ideene. Det handler om å se historien med annerledesbriller – å la fortiden skinne i nye farger og nye konturer». Bandet startet som kvartett, men har vekslet litt i antall musikere fra prosjekt til prosjekt, og dette er deres første rene kvartettplate.
Og de begynner fine med Dales pianospill i «Blablabla … ekstatisk eufori (hvis det er noe som i det hele tatt heter det?)», en drivende og fin låt hvor pianospillet, i store deler blir en slags kontrast til den ordløse vokalen, over et fint og pågående komp. Andresporet «Nochols and Dimes … seeing you/see me» er en roligere sak med fin vokal, som viser Time som en utmerket jazzvokalist, som scatter som om hun var «søstera» til en av de «gamle» vokalheltinnene, i en utmerket og swingende bop-låt som kunne vært gjort på 1950- eller 60-tallet, mens «Her og der … hvilket ord var det Dr Frast brukte nå igjen? JO! eklektisk var det …». Her får vi en fin ordløs låt, hvor lengselen til Vestlandet og havet er tydelig hos komponisten som til daglig oppholder seg i Oslo. Og han avleverer en strålende solo på denne fine låta, med god støtte fra det utmerkede kompet.
«And the Girl relies … Laura I Know How (sic!) Killed You …» er også en relativt rolig sak, hvor Dale legger fint synthesizerspill på topp over pianospillet i en fin solo, og Time synger en fin tekst, før vi får den mer energiske «Heisenberg … gamle helter …», og er en mer komplisert komposisjon, som fungerer fint inn i helheten. Og nok en gang får vi strålende pianospill fra Dale.
B-siden starter med «4262 Avaldsnes … kan hende jeg seiler min skute på grunn … men så er det dog deilig at fare (H.Ibsen)», er også en slags hyllest til Vestlandet, og er en vokker, og nesten klassisk komposisjon, hvor Time ligger ordløst langt oppe i registeret over fint bass-spill som hovedingrediens, mens trommer og perkusjon leker i bakgrunnen, før Dale legger seg i en fin ballademodus, som vokser og vokser. Kanskje blir vokalen litt anstrengt i det høyeste registeret, men det gjør ingenting. Og Dale leverer nok en (nesten) skremmende fin pianosolo i det mer moderne landskapet, før de tar det pent ned igjen.
«Den gang da … noe med melankoli (nostalgi?)» starter med strykebass, og er (kanskje) den frieste låten på platen, selv om pianospillet er streit hele vegen. Men bass og vokal drar det ut i spennende retninger, før de legger seg i Dales toneleie og vi får en nydelig ballade, og låten avsluttes med mer strykebass, før de er over i «Rotløs … hva er hjem? … hvor er hjem?», en original og fin «lek» i pianoet, før Dale legger en, nesten, Jarrettsk intro til den ordløse vokalen og et relativt tungt og fint bass-spill med fint trommespill til. Her viser Luhr Dietrichson fram sin «friere» side med en utmerket bass-solo sammen med trommespillet, før de igjen er inne i det jarretske.
«Didn’t I Actually Really Blow Your Mind? … this time) …» har også engelsk tekst, og er en fin jazzballade med utmerket spill over hele linja, før de avrunder denne fine plata med« Veldig fin sang … hva med å gjøre det fint? (skikkelig fint) …», som starter med vokal og piano med trommevirvel som øker i styrke, og blir som et slags utropstegn for hele den fine utgivelsen.
Øyvind Dale har laget utmerkede komposisjoner for bandet denne gangen. Bare titlene er nesten verdt et studium i komponistens psyke. Og hans pianospill er det førende gjennom hele plata. Han leverer strålende soloer, og i ensemblespillet pisker han de andre musikerne framover til å yte sitt aller beste. Vokalen til Time er flott, både det ordløse, scattingen og det tekstlige, og Luhr Dietrichsons bass-spill er, som alltid, solid på plass, sammen med det drivende, pågående og «lekne» trommespillet til Storaunet Lavik. En utmerket utgivelse som har en helhet, og som fungerer fint fra start til mål.
Jan Granlie
Signe Irene Time (vocals, synthesizer), Øyvind Dale (piano, synthesizer), Fredrik Luhr Dietrichson (double bass), Raymond Storaunet Lavik (drums, percussion)
