Simon Hanes er en komponist og arrangør som opprinnelig kommer fra California, og som er bosatt i Brooklyn. Han komponerer for og dirigierer mye for og med sitt store italienske lydspor-pop-ensemble Tredici Bacci, som har samarbeidet med musikere som Elysian Fields, Ryan Power, Ruth Garbus, JG Thirlwell, Charlie Looker, Ed Askew, Vincenzo Vasi og undergrunnslegenden Gary Wilson. Andre prosjekter inkluderer ekstrem støy-thrash-trioen Trigger, som har spilt mye i USA og Europa som en del av John Zorns bagatelleprosjekt; GNR8RZ, en støy-/impro-kvartett med Anthony Coleman, Grant Calvin Weston og Aliya Ultan; og Brooklyn-kvartetten Shimmer med Anina Ivry-Block, Nina Ryser og Paco Cathcart.
Han har jobbet mye med Eartheater, Keyon Harrold, og med JG Thirlwell på hans Foetus Ensemble-prosjekt, der Hanes også spiller el-bass, el-gitar og synger. I tillegg har han jobbet som orkestrator og dirigent for produsenten Hal Wilner på hans album fra 2020, Angelheaded Hipster: A Tribute To Marc Bolan. Han har jobbet med sangerne Marc Almond og Emily Haines, og han har dirigert Sun Ra Arkestra som en del av Harper Simons album fra 2022, Meditations On Crime. Hans filmkomposisjonsarbeid inkluderer Graham Masons detektivkomedie Inspector Ike (2020), Peacock Networks Carmen Christopher’s Street Special (2021) og Matt Barats pseudokomediedokumentar Cash Cow (2022) som hadde premiere på Slamdance Film Festival i 2023.
Hans nyeste prosjekt, Gargantua, er en episk ny komposisjon med bombastiske ytterpunkter for et stort ensemble bestående av tre trommesett, tre elektriske basser, tre tromboner, tre valthorn og tre stemmer. Verkets tittel er inspirert av Rabelais’ pentalogi fra 1500-tallet, Gargantua og Pantagruel. Komposisjonsstrategien er også inspirert av de islandske sagaene, finsk, keltisk, walisisk og gresk mytologi, middelalderens messingblåsere, renessansepolyfoni, ukrainsk trembita-musikk, Tibets horn, skotsk sekkepipe- og trommemusikk, hardrock fra 1970-tallet, amerikansk minimalisme og europeisk avantgardemusikk fra århundreskiftet.
Ensemblet består av ham selv som komponist og dirigent, vokalistene Isabel Crespo-Pardo, Priya Carlberg og Jolee Gordon, trombonistene Jen Baker, Colin Babcock og Jacob Garchik, franskhornistene Kevin Newton, Blair Hamrick og Noah Fotis, bassistene Trevor Dunn, Jesse Heasly og Anna Abondolo, og trommeslagerne Matt Bent,
Jonathan Starks og Kevin Murray, og vi får et verk bestående av ti sekvenser, og de starter med den relativt heftige «A Series Of Waves Tremble In A Sea Of Blood», og fram til de avslutter med «Hekla 1970», er dette en ytterst interessant reise inn i Hanes kreative, musikalske språk, hvor musikken beveger seg fra det neste Philip Glass-aktige og samtidsmusikalske til den moderne jazzen.
Jeg har lyttet til denne utgivelsen en rekke ganger siden den dukket opp for en måneds tid siden, og hver gang jeg har lyttet har jeg oppdaget noe detaljer og finesser i musikken som har fascinert.
Det er jo en relativt original instrumentsammensetning, med tre vokalister, som etter hva jeg hører her, må være klassisk skolerte og vel bevandret ut i det samtidsmusikalske, tre franskhorn og tre tromboner, som fargelegger de enkelte sekvensene på en god måte, de tre bassistene som styrer mye av framgangen og de tre trommeslagerne som styrer det rytmiske på en frremragende måte.
Her oppe i nord er vi vant til å høre større, kreative ensembler som Gard Nilssen Supersonic Orchesstra, Mats Gustafssons Fire! Orchestra, Paal Nilssen-Love Large Unit med flere, og det er lett å trekke sammenligninger med dem. Men det føler jeg egentlig blir feil, for dette er musikk som spenner mye videre enn noen av de store ensemblene.
Musikken er, usedvanlig, fascinerende hele vegen gjennom. De tre vokalistene sammen med det relativt frittgående ensemblet kan, innimellom, minne litt om Vienna Art Orchestra fra noen år tilbake. Den «bånn solide» blåserseksjonen leverer et bakgrunnsteppe, pluss noen soloer som «svir i veggene». De tre bassistene er fremragende og trommeslagerne følger instruksjonene til punkt og prikke.
Dette er blitt en utgivelse med et verk som, i stor grad, ligger litt på utsiden av hva vi vcanligvis anmelder her på salt peanuts*, men innimellom, i de frieste sekvensene, beveger de seg inn i det frie på en fremragende måte. Og hele verket henger sammen på en fremragende måte, hvor vi, som lyttere, blir utfordret på en ytterst spennende og interessant måte. Og overgangene mellom sekvensene tar oss fra en musikalsk vderden og over i noe hellt annet, som for eksempel mellom fjerdesporet, «Laverated By A Flying Shard», som er frittgående improvisasjon av høy klasse, og over i den middelalderske «The Number Of The Beast Is 666», før de er over i noe som godt kunne vært gjort av Gard Nilssens Suntropic Orchestra eller Paal Nilssen-Love Large Unit i «Submit To The Fabulosity», som er en energisk opptur av de sjeldne. Deretter går de helt ned i den fine «Moirai» med vakker, flerstemt vokal, før de er over i «Lucifer/Aureum Chaos», hvor vi i løpet av mellom 15 og 16 minutter tas med inn i en relativt dyster verden, hvor det musikalske nesten er overveldende, interessant og ytterst spennende, før vi får «I Am», hvor man kan ane et slags håp i teksten i en sekvens som passer perfekt mot slutten av et såpass langt og utfordrende verk, før de avrunder med «Hekla 1970». Hekla er sammen med vulkanen Grímsvötn de mest aktive i Island. Siden 1970 har Hekla hatt utbrudd regelmessig omtrent hvert 10. år, sist gang i februar 2000. Et typsk utbrudd fra Hekla starter med et eksplosjonsaktig utbrudd, som varer noen timer. Deretter fortsetter vulkanen med å «lekke» store mengder lava i opptil flere uker. Jeg føler at denne avslutningen beskriver tiden rett før et slikt utbrudd, pluss selve utbruddet. Og Hanes og musikerne beskriver opplevelsen omtrent som var utbruddet rett utenfor skrivestua. Det starter litt undrende, før man oppdager hva som skjer og vi får detdramatiske i utbruddet som avslutning på sekvensen, som var den skrevet for en dramatisk film.
Hele denne innspillingen er en slags «collage» og dyster historiefortelling om vår historie de siste hundre årene. Hanes har satt sammen ut utmerket ensemble som tolker de enkelte sekvensene på en fremragende måte. Og som lytter blir man sittende ytterst på stolen og følge med på alt det spennende musikerne forteller oss gjennom denne timen. Og for en opplevelse det hadde vært å få høre dette verket på konsert!
Jan Granlie
Simon Hanes (composer/conductor), isabel crespo-pardo (voice), Priya Carlberg (voice), Jolee Gordon (voice), Jen Baker (trombone), Colin Babcock (trombone), Jacob Garchik (trombone), Kevin Newton (french horn), Blair Hamrick (french horn), Noah Fotis (french horn), Trevor Dunn (electric bass), Jesse Heasly (electric bass), Anna Abondolo (electric bass), Matt Bent (drums), Jonathan Starks (drums), Kevin Murray (drums)
