Simon Linnert Trio, er en ny konstellasjon for undertegnede. Jeg kjenner bassisten Richard Andersson fra før, fra en rekke strålende innspillinger fra Danmark, men de to andre i trioen kjenner jeg ikke til fra før. Og det tror jeg gjelder for de fleste av våre lesere,
Pianisten Simon Linnert er dansk, men viste seg ikke fram på jazzscenen de sju årene jeg var bosatt i «kongens by». Mens trommeslageren Allan Mednard er født og oppvokst i Queens, New York City. Han ble tidlig involvert i New York Citys All-City High School Music-program, Bayside High Schools Academy of Music og Queens Colleges Preparatory Studies in Music-program. Han ble uteksaminert med en Bachelor of Fine Arts-grad i jazzutøving fra City College of New York. Og mens han gikk på City College of New York, studerte han med Carl Allen. Han har spilt over hele verden med band ledet av Jeremy Pelt, Ben Allison, Kurt Rosenwinkel, Aaron Parks, Alix Ambroise, Le Boeuf Brothers og mange flere.
Vi får 10 komposisjoner, hvor noen er skrevet av de tre musikerne, pluss flere «gullbarrer» innenfor den vekjente jazzen fra 1960-tallet pg framover. Og de starter med Carla Bleys «Ida Lupino» som setter litt av stemningen på platen. «Ida Lupino» er en av jazzens vakreste ballader, og i denne trioens versjon legger de seg tett på versjoner vi tidligere har hørt både fra Carla Bley og Paul Bley. Jeg føler nesten at Simon Linnert, i tillegg til å ha lyttet til flere av de mer «melankolske», amerikanske pianistene, også har de danske pianistene Simon Toldam og Søren Kærgaard sine plater komplett i platehyllene. En låt som fremføres temmelig «rett fram», noe som er helt ok. Det er ingen vits å gjøre noen krumspring med denne klassiskeren.
Deretter får vi Paul Motians «Once Around The Park» i en fin versjon, hvor vi får både en utmerket piano- og bass-solo, mens trommene leker seg løst og fint i bakgrunnen, og pianoet tar oss inn i et slags tidlig Keith Jarrett-landskap, før vi får trioens «Sayeh I», som er en fin ballade med utmerket, neddempet og melankolsk spill fra alle tre, Andrew Hills «Erato», en av Hills fineste komposisjoner fra albumet Pax fra 1965, en vakker ballade og Wayne Shorters udødelige «Nefertiti», som «alle» har gjort tidligere, og som i trioens versjon blir helt ok, men ikke like spennende som de fleste av de andre låtene på platen. Men etter introen legger de seg i et landskap med bassen i «fire flate» som gjør at det svinger upåklagelig, og pianospillet er fremragende.
Så følger Linnerts hylleste til «mester» Monk, og låten «Thelonious», en ballade som ikke er en kopi av noe Monk lagde, men som jeg føler er en dyptfølt ballade som salige Monk garantert ville likt. Så får vi trioens «Saleh II», som blir en fin forlengelse av «Saleh I», Thelonious Monks «Boo Boo’s Birthday», hvor de beveger seg inn i Monks «sprelske» landskap, og trioens «Sayeh III», som på en fin måte fullender den tre-delte suiten, før de avslutter med Linnerts «Nür-E Chashm», en nydelig ballade, som er den perfekte avslutningen på en deilig og neddempet utgivelse.
Simon Linnert er et nytt, dansk bekjentskap som jeg håper å få høre emr av framover. På Copenhagen Jazz Festival i sommer, spilte hann med Andersson og den spanske trommeslageren Jorge Rossy, en konsert jeg absolutt skulle ha hørt. Og sammen med utmerket bass-spill av Richard Andersson og lekent og fint trommespill av Allan Mednard, har de laget en melankolsk og vakker trioplate, jeg kommer til å spille for alle mine venner som har meter på meter med plater med Paul Bley, Bill Evans, Andrew Hill og andre av favorittene stående i hyllene.
Jan Granlie
Simon Linnert (piano), Richard Andersson (double bass), Allan Mednard (drums)
