Ceiba er vibrafonisten og komponisten Simon Moulliers sjette album som leder, og den tredje utgivelsen med denne kvartetten, med pianisten Lex Korten, bassisten Rick Rosato og trommeslageren Jongkuk Kim. De har også invitert med perkusjonisten Keita Ogawa på to spor («Fuji» og «Baião»).
Han er en prisvinnende vibrafonist, komponist, arrangør og produsent, og blir hjemme i USA regnet «som en av sin generasjons ledende stemmer». Han har samarbeidet med musikere som Gerald Clayton, Terri-Lyne Carrington, Ben Wendel, Kendrick Scott og SFJAZZ Collective, og «har gått i lære» hos Quincy Jones, Herbie Hancock, Wayne Shorter og Jimmy Heath ved Thelonious Monk Institute, samt Darren Barrett ved Berklee College of Music.
Ceiba består utelukkende av originale komposisjoner, og «reflekterer en fortsatt fordypning av kvartettens kollektive språk – formet av tillit og en felles retningssans», som det står skrevet om dem, og bandet består, i tillegg til Moullier på vibrafon, av pianisten Lex Korten, bassisten Rick Rosato, trommeslageren Jongkuk Kim og gjesteperkusjonisten Keita Ogawa.
Det er flere forskjellige måter å traktere en vibrafon på. En del av de som har valgt instrumentet kan ofte sammenlignes med Gary Burton, mens andre går i mer moderne retninger, og gjerne føyer til litt effekter i vibrafonregisteret. Andre ganger, særlig der hvor vibrafonen går sammen med en pianist, kan man få en slags Modern Jazz Quartet-følelse. Jeg synes Moullier unngår de fleste av disse sammenligningene, eller retter sagt, han plukker fra flere av leirene, og leverer relativt original musikk som svinger fint.
Han er utvilsomt, en utmerket og kreativ vibrafonist. Og jeg føler at han ofte minimerer bruken av køller, slik at spillet blir mer distinkt enn mye av det man er vant til. Men det skjer ikke hele tiden. Innimellom beveger han og bandet seg inn i det mer «tradisjonelle» landskapet, hvor musikken svinger fint, og utfordringene lar vente på seg. Her fungerer musikken, nesten, best uten kapellmesteren i front, særlig fordi pianospillet fungerer såpass fint på trio med bass og trommer. Men når pianotrioen utvides både med perkusjon og vibrafon, og vi får Moulliers særpregede spill i front, synes jeg musikken løftes og blir mer spennende, selv om de, kanskje litt for ofte, holder seg i «tømmene».
Jeg synes utgivelsen er tidvis original, og innimellom interessant. Men innimellom får jeg en følelse av å ha hørt musikken før, særlig der hvor de legger seg litt for tett på et Gary Burton-landskap. Men heldigvis er det unntakene. Jeg synes det låter mest spennende i de sekvensene hvor vibrafonen spiller «hovedrollen», og hvor han er i det kreative hjørnet, hvor han drar de andre musikerne med seg inn i et litt spennende og originalt landskap. Men jeg skulle ønske han slapp seg mer løs, og fikk vist seg fram som den kreative vibrafonisten jeg synes han viser innimellom. Men, dessverre, så blir litt for mye av det vi får servert her, litt for tilbakeskuende. Men fint er det – uansett.
Jan Granlie
Simon Moullier (vibraphone), Lex Korten (piano), Rick Rosato (bass), Jongkuk Kim (drums), Keita Ogawa (percussion)
