Skage Larsen er en 24 år gammel vibrafonist og trommeslager fra Stavanger, som allerede i gang med å markere seg på den norske konsertscenen etter nylig fullført bachelorstudium på jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Han har spilt med musikere som Marius Neset, Vigleik Storaas, Kirsti Huke og Wayne Brasel med flere. De musikalske erfaringene hans kommer nå til uttrykk i egne, nye komposisjoner, med et «hold» av dyktige, yngre «løver» fra den norske jazzscenen.
Med utspring i Skage Larsens komposisjoner fremfører bandet egen musikk som har sterke referanser til den amerikanske jazztradisjonen. Komposisjonene henter inspirasjon fra flere ulike sjangre, som pop, soul og klassisk musikk, som også improvisasjonene gjenspeiler. Med seg i bandet har Skage Larsen pianisten Sondre Moshagen, trommeslageren Steinar Heide Bø, som begge vant Jazzintro forrige gang denne konkurransen ble arrangert, pluss bassisten Tarald Kongshaug. I tillegg er vokalisten Kirsti Huke med på komposisjonen «Light Blue».
For mange år siden brukte jeg en god del tid på å lytte til den amerikanske vibrafonisten Gary Burton, særlig hans duoinnspillinger med Chick Corea og Ralph Towner, men også flere av hans aller tidligste utgivelser. Og jeg føler at Skage Larsen også har lyttet en god del til Burton opp gjennom årene. For de ni komposisjonene vi finner på denne platen, har, tidvis, klare referanser til amerikaneren.
Ofte blir jeg overrasket over hvor høy kvalitet det er på mange av de yngre, norske jazzmusikerne. Ikke bare er de utmerkede musikere, men de lager også musikk som, om den hadde vært laget på slutten av forrige århundre, så hadde mange av dem blitt verdensstjerner. Mange av dem har en melankoli og lyrisk åre i det de både skriver og spiller, som er blitt et slags særpreg på mye av den ynger, norske jazzen., Og Skage Larsen og hans medmusikere er intet unntak. Fra starten av med «Relief» merker jeg meg dette. Med stor oversikt leder Larsen de andre musikerne inn i sitt univers på utmerket måte, og med Moshagens fine pianospill, blir dette en liten perle, som jeg er overbevist om at Gary Burton vil elske.
Andresporet, «Fouler», kunne gått rett inn på platen Gary Burton gjorde med Keith Jarrett, og tredjesporet, den fine balladen «Light Blue» med Kirsti Huke som vokalist, er en låt som skaper en fin variasjon i temperaturen. En nærmest «klassisk» jazzballade med utmerket vibrafonspill.
«Inspiiration» utvider spekteret enda mer, selv om denne også er en fin ballade, og der Larsen har laget en utmerket komposisjon, hvor han virkelig briljerer, før vi får «Joy» og «Suspicious», også disse i Burton-landskapet, med en fin bass-solo i sistnevnte.
«Modalea» følger de foregående på utmerket måte med fint spill over hele linja, og med Larsen i front. Når man har både vibrafon og piano i samme band, kan det ofte ende med at de to går litt i vegen for hverandre, men det synes jeg ikke de gjør her. Den utmerkede pianisten Moshagen, legger seg fint i bakgrunnen når Larsen ligger i front, og omvendt når Moshagen «trer fram» som solist.
Så går det mot slutten med «Sensation (Interlude)», en kort og «åpen» sak, før de avrunder denne fine utgivelsen med tittelsporet «Indus», som er en vakker ballade som må være den perfekte avslutningslåten på en konsert, og en ballade som setter seg fast i bakhodet, og blir der «hele vegen hjem».
Skage Larsen og hans medmusikanter, har laget en utmerket plate, med musikk med klare røtter i Gary Burtons lyriske univers, men med personlighet som vil bli spilt mye utover året, når man skal åpne en bedre burgunder etter at sola har gått ned bak fjellene.
Jan Granlie
Skage Larsen (vibraphone), Sondre Moshagen (piano), Tarald Kongshaug (double bass), Steinar Heide Bø (drums), Kirsti Huke (vocals)
