Den italienske trioen Smooth Elevator startet sin musikalske reise som trio i 2011, da trommeslageren Gioele Pagliaccia, gitaristen Will Bernard og bassisten Danilo Gallo møttes for første gang. Det som startet som et engangsmøte mellom tre likesinnede musikere har siden utviklet seg til en dyp og uforutsigbar samtale – en samtale som trives med rå energi, intuisjon og gjenoppfinnelse.
Platen er innspilt live i studio rett etter en ukes lang turné, og musikken innehar elementer av jazz, funk, avantrock og ambient som møtes i et flytende lydlandskap. Vi kjenner både gitaristen Bernard og, ikke minst, bassisten Gallo, fra tidligere bravader, mens Pagliaccia er et nytt bekjentskap. De har en lang liste med musikere de føler seg i slikt med, som for eksempel Tom Waits, Don Cherry, John Medeski, Stanton Moore, Charlie Hunter, Dr. John, Bill Frisell, Marc Ribot, Jim Black, Wayne Horvitz, Mike Patton og Massimo Pupillo, en gjeng musikere som ikke, først og fremt er kjent for å «harve gjennom» den amerikanske sangboken, men som alltid er i front av utviklimngen av den moderne improvisasjonsmusikken.
På platen, som overraskende nok, er utgitt av Odd Gjelsnes sitt norske plateselskap Losen Records, får vi 13 komposisjoner/imøprovisasjoner, som enten er gjort kollektivt eller av en av musikerne, og det hele er innspilt i Metrò Records i Riva del Garda i Nord-Italia den 24. november 2024.
Og de starter med Bernards «Slow Mover», og herfra og ut er dette en relativt original blanding av moderne, melodisk jazz, funk og litt rock. Men musikken er gjort original, og man legger fort merke til Gallos velkjente bass-spill.
Gjennomgående er dette musikk hvor man kan merke at alle tre har hørt på den amerikanske gitaristen Mark Ribot, men også mange andre av de mer frittgående musikerne fra andre siden av havet. Og hele vegen er musikken original, og jeg føler at Gallo har hatt en viktig rolle i utformingen av musikken. Og selv om det er han som, på mange måter, styrer trioen, får vi utmerket og spennende gitarspill fra Bernard, som trekker musikken inn i et mer moderne uttrykk, hvor gitaristen Arto Lindsay også dukker opp i bakhodet. Og trommespillet til Pagliaccia er, kanskje det elementet som trekker musikken ofte inn i et jazzrocklandskap. Men i de roligere sekvensene, som det er en del av her, legger han seg fint til sammen med de andre og leverer lyttende spill.
Dette er en utmerket utgivelse man gjerne kan lytte til mens de siste solstrålende går ned enten i havet, bak naboblokka eller bak et fjell. Den kan gjerne kombineres med at man nyter et glass fra sørlige deler av Frankrike eller nordlige deler av Italia, eller rett og slett en sterk espresso for å kjøle seg ned og finne roen i sommervarmen.
I de senere årene har det dukket opp flere utmerkede utgivelser hvor Gallos bassgitar har spilt en viktig rolle. Så også her. Og her varierer landskapene og impulsene fra låt til låt. Til og med musikken til TV-suksessen Twin Peaks av Mark Frost og David Lynch. med Julie Cruice som vokalist i tittelsporet, kan assosieres til flere av sporene på denne utmerkede utgivelsen. Men også en gitarist som Bill Frisell, særlig hans americana-tilnærming, finner vi spor etter her.
Jan Granlie
Will Bernhard (guitar), Danillo Gallo (electric bass), Gioele Pagliaccia (drums, percussion)
