Dette er en session med fire danske pluss tre franske(?) musikere innenfor den fritt improviserte delen av musikken, som møttes til konsert på H15 og 5e i København under Sparkling Sound Festivalen den 8. og 9. oktober 2022. Mange av våre lesere kjenner vokalisten Randi Pontoppidan og vokalisten (med mye mere) Jørgen Teller, men ikke like mange kjenner vokalisten Tanja Schlander som, i likhet med Pontoppidan, liker å befinne seg i det eksperimentelle landskapet. I tillegg består det danske «hold» av Jakob Draminsky Højmark på sonic snare. Fra utlandet kommer vokalisten og trompeteren Jac Berrocal, Vincent Epplay på synthesizer, sampling og effekter og Per Buhl Acs på synthesizer.
Platen er delt i to, med første del med Sparkling Quartet med Berrocal, Epplay og duoen Tzarina re-Tuned som består av Draminsky Høimark og Teller, og er fra den første dagen, mens den andre er med Schlander, Pontoppidan, Berrocal, Epplay, Teller Buhl Acs og Draminsky Højmark. Den første delen med fem «strekk» og den andre med ett «strekk» kalt «Concert» som varer i drøyt 20 minutter.
Og de begynner med «Protégeons les Miroirs», som starter med noe som høres ut som gamle radioopptak, litt eksotisk musikk og litt dansk tale, før musikerne kommer til under noe av radiopraten. Trompeteren kommer inn, og minner ikke så rent lite om Miles Davis i de siste årene han holdt det gående med elektronikken og keyboards i bakgrunnen. Og det er et ytterst spennende lydbilde vi får høre. Derfra går de over til «J.J.V.J» med relativt tung elektronikk/keyboards under det Miles-lignende trompetspillet. Og jeg begynner å tenke på hvorfor i all verden jeg ikke var tilstede på denne happeningen nede i Kødbyen disse dagene, for dette er musikk salt peanuts* absolutt skulle ha skrevet om.
Det er rundt trompetspillet musikken dreier seg. Og det fine trompetspillet fra Berrocal, fungerer utmerket sammen med elektronikken.
Tredjesporet har fått tittelen «Warsava Night», «Morse Code» og «Plane of Delight», med Miles Davis og hans utgivelser Agharta og Panguea fra 1975 i bakhodet.
Så kommer en stemme inn og ønsker velkommen og sier at de nå starter fra start. Det vil si at den andre delen er total fri improvisasjon. Det telles opp, og den utvidede kvartetten åpner med Pontoppidan (eller kanskje det er Schlander), sammen med effektene vi kjenner så godt fra de mange gangene vi har hørt Pontoppidans vokalkunst. En mannlig vokal kommer inn, og vi tenker Phil Minton eller Jaap Blonk, som inviterer de andre inn i en eksperimentell og relativt heftig sekvens man absolutt skulle vært til stede for å forstå helt.
Teller messer en tekst over Pontoppidans eller Schlanders (nesten) operavokal, i en spennende sekvens før trompeten igjen kommer inn, og viderefører Miles Davis sine musikalske ideer fra midten av 1970-tallet.
Og herfra og ut er dette eksperimentell improvisasjon som er fremadrettet og spennende. Musikken og stemningen endres gradvis, fra det lyse og «glade» til mer «truende» improvisasjon, men hele tiden med trompeten som en lags ledetråd i front. Delen med sekstetten er delt inn i tre sekvenser som går over i hverandre, hvor ideene skifter og hele veien er dette musikk hvor kommunikasjonen mellom de seks musikerne er tett og tilstedeværende. Og vokalen til Pontoppidan sammen med Berrocals trompet er tett og ytterst spennende over elektronikken og Schlanders vokal, som etter hvert kommer mer og mer fram i lydbildet.
En spennende, annerledes og spontan plate med noen av de mest spennende utøverne innenfor den eksperimentelle musikken i Danmark og Mellom-Europa, som man helst skulle hørt live.
Jan Granlie
Jac Berrocal (trumpet, vocals), Vincent Epplay (synthesizer, samplet, effects), Jacob Draminsky Højmark (keyboards, sonic snare), Jørgen Teller (vocals, Le Bastard), Tanja Schlander (vocals), Randi Pontoppidan (vocals, effects), Per Buhl Acs (synthesizer)
