Spiniflex er et nederlandsk band, med innslag fra Belgia, som har holdt det gående siden 2005. Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt tre av deres utgivelser, Amphibian Ardour frå 2018, Beats The Plague frå 2021 og Undrilling the Hole frå 2024, alle utgitt på selskapet TryTone. I tillegg har flere av musikerne medvirket på en rekke andre mer eller mindre faste prosjekter de senere årene.
Stammen, eller det faste bandet, består av trompeteren Bert Maris, saksofonisten og bassklarinettisten Tobias Klein, saksofonisten John Dikeman, gitaristen Jesper Stadhouders, bassisten Gonçalo Almeida og trommeslageren og perkusjonisten Philipp Moser. Til denne innspillingen har de i tillegg invitert med vibrafonisten og perkusjonisten Evi Filippou, cellisten Elisabeth Coudoux og bratsjisten Jessica Pavone.
Vi får fem komposisjoner av bandmedlemmene, pluss en av Coudoux, og det er bare å fastslå at vi her befinner oss i den kreative delen av den nederlandske jazzen.
Spiniflex får et litt annet uttrykk i det samme de vokser i besetning, noe man merker i Stadhouders åpningslåt «Smitten». Musikken er mer kontrollert og komponert, og er en låt som befinner seg et stykke fra den til dels sprelske og tøffe musikken jeg er vant til å få fra bandet. Låten utvikler seg til noe som (nesten) er samtidsmusikk, men heldigvis skjer det ting utover i den relativt lange låten, og det føles som det er bassist Almeida som «tar grep», og sammen med vibrafonen til Filippou fører de låten over i et fritt landskap, og jeg kan senke skuldrene å gjenkjenne bandet fra tidligere.
«Sach & Ash» er laget av Klein. Og her er vi der vi skal være når dette bandet er på scenen. Og herfra og ut synes jeg vi får relativt «sprelsk» og spennende jazzutøvelse, slik vi nesten forventer det av denne gjengen.
Klein står også ansvarlig for den varierte «Phoenix», som starter mørkt og tøft, før bratsj og cello overtar og trompeten kommer smygende inn. Her nærmer de seg også det samtidsmusikalske, men med fint mutespill av Maris, som snart får selskap av vibrafon og perkusjon. Dette blir en slags ballade, mens jeg hele tiden sitter som på nåler, og venter på smellet. Låten vokser, men det er strykerne som fører an, før vibrafonen avleverer utmerket improvisasjon bak blåserne. En spennende låt.
Så følger Coudoux sin «Springend», som er frijazz på sitt beste. Maris improviserer over et fritt komp i starten, før låten «brer» seg ut med et enkelt tema før det hele slippes løs i en fri sekvens. Jazz eller samtidsmusikk? Frijazz under ansvar, vil jeg kalle det. Men så kommer Coudoux inn med fint cellospill sammen med bratsjen, og vi er inne i et litt annet landskap. Og jegg tenker på tittelen, «Springend», for låtene r som en dag med skiftende vær, slik man gjerne har det enkelte dager på slutten av våren. Og her går det fra sol til regn og tilbake – flere ganger. En ytterst spennende låt!
Så følger «Annie Golden» av Maris, og jeg føler vi er litt tilbake til førstesporet, hvor de beveger seg tett på samtidsmusikken. En litt «dyster» komposisjon, hvor det er tydelig at de vil utnytte gjestenes musikalsk egenskaper, før de avrunder med Almeidas «The Privilege of Playing the Wrong Notes», platens korteste spor som klokkes inn på 9:36. Mye strykere som beveger seg i «grenselandet», med resten av bandet på slep. Jeg tror dette mer en en fritt improvisert sak, hvor Almeida mer er den som leder an, enn at han har skrevet musikken note for note.
Dette er blitt en annerledes utgivelse fra Spiniflex. Men selv om den er annerledes, er den spennende utgivelse, som både er variert, og som kanskje har endret seg noe på grunn av de tre, dyktige gjestene.
Jan Granlie
Bert Maris (trumpet, piccolo trumpet), Tobias Klein (alto saxophone, bass clarinet), John Dikeman (tenor saxophone, bass saxophone), Jesper Stadhouders (guitars), Gonçalo Almeida (double bass), Philipp Moser (drums, percussion), Evi Filippou (vibraphone, percussion), Elisabeth Coudoux (cello), Jessica Pavone (viola)
