Winter Songs, er bassisten Steve Swallows første utgivelse som enkeltstående bandleder på over ti år (Into The Woodworks, 2013) og hans første utgivelse på plateselskapet ECM etter John Scofields Swallow Tales og Carla Bleys Life Goes On som kom i 2020. Her har han samlet en gruppe gode venner til å «assistere» ham gjennom ni komposisjoner, som alle er skrevet av Swallow, og som, like godt, har fått titlene fra «One» til «Nine». Swallow forklarer til plateselskapet: «Før Winter Songs hadde jeg egentlig gitt musikken alt jeg hadde å gi, men da jeg begynte å planlegge dette albumet, snudde tingene: det ga meg det jeg trengte. Musikk er elementært, som luften vi puster inn …».
På albumet har han med seg saksofonisten Chris Cheek, trompeteren Mike Rodriguez, trommeslageren Adam Nussbaum, gitaristen Steve Cardenas og pianisten Gil Goldstein, og resultatet, som ble innspilt i Sear Sound i New York i september 2024, er, som plateselskapet skriver: «tålmodig refleksjon og ro, flytende swing, tankefulle ballader og en kammermusikklignende følelse av rom og samspill».
De starter med «One» og Goldsteins piano i en balladesak som treffer rett i sjela. Og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Gjennom store deler av karrieren, er det den særpregede og syngende lyden i Swallows el-bass som har vært toneangivende for hans spill. Vi har hørt den på en rekke utgivelser med Carla Bley og hans soloplate, Home, fra 1980 på ECM, hvor han hadde satt musikk til tekster av Robert Creeley, som ble fremført av pianisten Steve Kuhn, saksofonisten Dave Liebman, Lyle Mays på synthesizer og trommeslageren Bob Moses, med nydelig vokal fra Sheila Jordan, og med Swallow som senter og utmerket bassist.
Etter å ha brukt mye tid på å lytte meg gjennom Winter Songs, føler jeg at platen er som en slags suite, hvor alt henger sammen på en fin måte, og hvor alle musikerne spiller tilbakelent og fint. Ved siden av Swallows nydelige bass-spill, legger man, selvsagt, merke til de to blåserne, Cheek med relativt «lyst» tenorsaksofonspill og Rodriguez i landskapet til Ambrose Akinmusire, det vil si med en relativt «skarp og klar» tone i hornet. I tillegg liker jeg pianospillet til Goldstein. Og i de låtene hvor Cardenas viser seg fram solist, får vi nydelig og relativt enkelt gitarspill, som passer perfekt for anledningen.
Dette er en utgivelse for fin rekreasjon og kos. De ni komposisjonene passer perfekt til de musikerne Swallow har invitert med i studio. Det vil si at det er musikere som, med relativt enkle midler, kan få musikken til å svinge, og tankene går ofte til tidligere tider, særlig i saksofonspillet til Cheek, som innimellom kan minne om Johnny Hodges.
Den som går til innkjøp av denne utgivelsen for å få mer av den musikken man husker fra Swallows samarbeid med sin bedre halvdel, Carla Bley, vil nok få en litt annerledes opplevelse med denne utgivelsen. Men ikke dermed dårligere. For jeg synes den gode el-bassisten har laget en utmerket utgivelse med akkurat de rett musikerne for en slik session.
Jan Granlie
Steve Swallow (electric bass), Chris Cheek (tenor saxophone), Mike Rodriguez (trumpet), Gil Goldstein (piiano), Steve Cardenas (guitar), Adam Nussbaum (drums)
