Vi som har hørt trompeteren Steven Bernstein med hans kreative, morsomme og energiske band SexMob, med bassisten Tony Sherr, saksofonisten Briggan Krauss og trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen, vil aldri glemme det. Jeg tror det var han som introduserte meg for det, den gang, så originale instrumentet slide trompet, og hva dette bandet kunne finne på av musikalske «sprell» på konsert, var alltid en stor opplevelse.
Med hans nye utgivelse får vi to «prosjekter» i et. Men med de samme musikerne som grunnelement – bassisten Scott Colley og trommeslageren Nasheet Waits, som utgjør første delen – ResoNation Trio. I andre delen – Ultra Resonance utvides trioen med trommeslageren og perkusjonisten Jeremy Gustin og keyboardisten med mye mer, Scotty Hard, som har bearbeidet musikken til trioen på sin måte.
Og selv om spillet til Bernstein ikke har forandret seg mye siden jeg hørte SexMob første gangen, så gir samarbeidet med Colley og Waits et litt annerledes lydbilde. Men fremdeles er det Bernsteins store kreative palett som preger trioen, særlig i delen som har fått tittelen ResoNation Trio. Bass, trommer og trompet og flugelhorn, er en spennende sammensetning, og lydbildet, uten akkordinstrument, skaper en større frihet i spillet og en større åpenhet instrumentene imellom. Det er, stort sett, Bernstein som fører «ordet», men med både bass og trommer relativt langt framme i lydbildet, blir det ikke trompet med komp, men tre «like» musikere som utfolder seg i et drivende tøft landskap. Innimellom tar de det litt ned, og i de sekvensene legger vi spesielt merke til den fine kommunikasjonen mellom trompet og bass. Alle låtene i denne delen, er skrevet av Bernstein, med unntak av sistesporet (spor 10), «Sitting on Top of the World» som er gjort av Walter Vinson og Lonnie Chatman, som var med i Missisippi Sheiks, og som gjorde sin første plateinnspilling i 1930. Låten blir regnet som en tradisjonell, amerikansk country/folk-låt, og er blitt spilt av en rekke musikere opp gjennom årene. Nå også av denne trioen. Jeg føler, nesten, at de ni første låtene nærmest bygger opp til «Sitting on Top of the World», som her gjøres på utmerket blues-vis, og blir, for meg, høydepunktet på en løs og fin del av utgivelsen, før vi er over i trioens samarbeid med Gustin og Hard.
På grunn av de relativt store endringene fra første delen, føles det nesten som om vi her får en remix av trioens musikk, tilsatt nye elemter. I coveret står det: «All instruments replayed, rearranged and redeployed by Scotty Hard», så da kan mye tyde på at Hard her har fått frie tøyler over materialet. Men det er åpenbart at grunnlaget er trioens spill, så har han og Gustin omarbeidet og laget en litt annen versjon av trioen.
Og det er ingen tvil om at trioen har fått spennende behandling av Hard og Gustin. Trommene er blitt litt «skarpere» ii kantene, slik remikser ofte blir, bassen er mer syngende, mens trompetspillet er like fint. Og så har Hard satt til en rekke elemeter fra sitt arsenal av forskjellige keyboards, slik at musikke, på mange måter, bli «hippere», i stedet for å være en relativ fri og fin, akustisk trio.
Men jeg liker begge deler av musikken. I coveret står det at musikken på denne andre delen er laget av Scott Harding (som vel er det rette navnet på keyboardisten) og Steven Bernstein, men hvor Harding / Hard har fått relativt frie hender til å gjøre endringer og utvidelser.
Til sammen synes jeg dette er en vellykket miks av en akustisk trio uten akkordinstrumenter og en bearbeiding av trioens musikk, hvor de har, delvis, skapt noe helt nytt. Men skal jeg være helt ærlig, så foretrekker jeg nok den første delen. Noe som kan skyldes alder, kulturell bakgrunn eller kun et litt foreldet syn på hvordan jazz skal fremføres.
Jan Granlie
Steven Bernstein (trumpet, G trumpet, flugelhorn, EVI), Scott Colley (double bass), Nasheet Waits (drums), Jeremy Gustin (bass drum, floor tom, pandeiro, percussion),
Scotty Hard (Roland 606, Bias BS-2, Akai MPC 2500, Serato Sampler, Hammond Organ, Yamaha CS-50, Moog Voyager, lap steel, feedback, percussion)
