Den originale frijazz/avantgarde-trioen Sulida, med tre av Norges mest visjonære musikere: Marthe Lea på tenorsaksofon, fløyte, vokal, piano og perkusjon, Dag Erik Knedal Andersen på trommer og perkusjon og Jon Rune Strøm på kontrabass, spilte en utmerket konsert sammen med den legendariske trompetisten Axel Dörner på Kongsberg Jazzfestival i 2025. Konserten ble heldigvis innspilt, og har nå blitt bearbeidet til Etiwe – et album som straks er ute på markedet.
Sulida er en trio som ble startet våren 2023, og etter første øvelse ble det klart at dette virkelig er noe medlemmene vil satse videre på.
Debutplaten Utos (Clean Feed), fikk karakteriseringen «Gjennomført til det perfekte!» da den ble anmeldt her på salt peanuts* i august 2024, og vi er ikke de eneste som har rost trioen opp i skyene. Med en felles interesse for fri improvisasjon og en solid interesse for norske folketoner, brasilianske og etiopiske rytmer og melodier, har trioen satt sammen et sterkt musikalsk uttrykk.
På deres nye album, samarbeider de med den tyske trompeteren Axel Dörner, som i mange år nå, har vært en av de ledende fritt improviserende trompeterne i verden. Han har spilt mye med norske og danske musikere, samtidig som han har vært tett tilknyttet pianisten Alexander von Schlippenbach, blant annet i det utsøkte bandet Monk’s Casino.
På dette konsertopptaket har de plukket ut fire av låtene, «Conversations», «Drop», «Psalm: Topos 2» og «Etiwe», og jeg føler at mesteparten er skapt der og da, uten altfor lange og intense øvelser på forhånd, slik den beste delen av denne type musikk gjerne blir skapt. For enten «sitter det» på første forsøk, eller så er det bare «å glemme».
De åpner med «Conversations», hvor vi brått havner inn i et deilig frittgående landskap, som tar oss tilbake til noen av de opptakene vi har fått fra de mest utagerende opptakene fra loftene i New York fra 1960-tallet, hvor både Albert Ayler og Ornette Coleman «svever over vannene». Marthe Lea og Axel Dörner fører an over et hardt arbeidende komp, med en strålende trommesolo, før Lea kommer inn med ordløs vokal i nydelig selskap med Dörners trompet, før Dörner og Lea samspiller som de aldri skulle ha gjort noe annet, og det hele blir en utsøkt intro til en ytterst deilig utgivelse.
De går sømløst over i «Drop», som fortsetter den herlige og frittgående seansen. Her tar de det riktignok en del ned i starten, og selv om vi oppfatter Lea som en relativt stille og fredelig person «på privaten» viser hun fram en helt annen og adskillig mer aggressiv personlighet i spillet. Hun er innom pianoet, og legger en slags føring for Dörner med et spill i Cecil Taylor-avdelingen, og jeg er overbevist om at kollega Hauknes, når han hører dette, kommer til å angre på at han ikke fikk med seg seansen på Kongsberg.
Det koker av de fire, og det er greit av trioen kjenner hverandre godt fra en rekke konserter tidligere, men at Dörner skulle gli så «smøremykt» inn i helheten som han gjør her, er overraskende, og noe som tyder på at dette er en musiker som trives godt i dette selskapet. På denne andrelåten får vi en sekvens hvor Leas tenorsaksofonspill overgår det meste. Hun er rå i spillet, og den frie improvisasjonen hennes er utsøkt og råtøff!
Tredjesporet, «Psalm: Topos 2», starter nede, men med en energi og en innlevelse, hvor jeg blir sittende ytterst på stolen å spisse ørene. Strøm får «herje» på bassen, med bue, sammen med Knedal Andersens lekne trommespill, før Dörner kommer inn og legger seg tett inntil Lea, som går over til en folkemusikkaktig vokal, som beviser det jeg lenge har påstått, at den grunnleggende, norske folkemusikken fungerer utmerket tett på frijazzen. Her gjør de et grep som imponerer stort, og som viser at Lea også er en utmerket folkemusikksanger.
Selv om det er mange som, de senere årene, har koblet jazz med norsk folkemusikk, kan jeg ikke huske at det er gjort sterkere enn her. Fantastisk! Döner henger seg litt på det vokale, og, nesten som Don Cherry, tar han det folkemusikalske inn i frijazzen, der også Lea henger seg på med tenorsaksofonen. Dette er rå behandling av den norske folkemusikken, som, nesten, savner sidestykke. Og det er ikke kun Lea og Dörner sin fortjeneste, men også Strøms tørre og pågående bass-spill og Knedal Andersens lekne og fine trommespill, skal ha mye av åren.
Så går de sømløst over i «Etiwe», hvor arven etter Don Cherry ligger trygt i bakgrunnen i Leas spill i starten, før det hele glir over i en fantastisk frittgående sekvens, hvor jeg føler at Leas enormt kraftige tenorsaksofon fører an.
Dette er frittgående, samtidig som det svinger nesten hemningsløst, og de to musikerne i frontlinjen tar oss med inn i noe som er frittgående, men som samtidig har noe afrikansk over seg, omtrent akkurat slik Don Cherry gjorde det. Lea legger inn temaet fra temaet til Fred Flintstone (tror jeg det er), et innslag som setter bandet i et slags perspektiv. For dette er urjazz slik denne anmelderen elsker det. Her skjærer de helt inn til beinet, og det er ikke snev av sikkerhetsnett i mils omkrets. Men røttene tilbake til, særlig Albert Ayler er synlige, og alle fire leverer utsøkt spill. Så kommer også Lea inn med en vokal som nesten kan høres ut som noe som er hentet fra Sahara eller innover der, og det hele ender opp i en nesten messelignende avslutning med Leas vokal.
Dette er blitt en utsøkt utgivelse med røtter i frijazzen, den norske og afrikanske folkemusikken, servert av fire musikere som denne kvelden på Kongsberg jazzfestival, må ha levert en av festivalens høgdepunkt!
Fantastisk!
Jan Granlie
Marthe Lea (tenor saxophone, flute, vocals, piano), Jon Rune Strøm (double bass), Dag Erik Knedal Andersen (drums, percussion), Axel Dörner (trumpet)
