Tell No Lies er en kvintett, som med Mantica, kommer med sin fjerde utgivelse. De har holdt det gående i rundt ti år, og under ledelse av pianisten Nicola Guazzaloca. Nå er de tilbake med «musikk som vever komposisjon og improvisasjon inn i en form som alltid er i endring og uforutsigbarhet», som de sier i pressesprivet.
På deres tidligere utgivelse, Hide Nothing, tok de for seg vitaliteten i den sørafrikanske jazzen, og på Mantica følger de opp denne arven og driver den videre, og utforsker et lydlandskap der gruppens kollektive stemme blir den kreative motoren.
Bandet består av Edoardo Marraffa på tenor- og sopraninosaksofon, Filippo Orefice på tenorsaksofon, Nicola Guazzaloca på piano, Luca Bernard på kontrabass og Andrea Grillini på trommer. I tillegg har invitert med seg gjestene Piero Bittolo Bon (altsaksofon, bassfløyte), Federico Pierantoni (trombone), Francesco Guerri (cello og objekter), Elena Maestrini (sopransaksofon), Federico Eterno (altsaksofon og barytonsaksofon), Flavio Bertozzi og Gianluca Varone (tenorsaksofon), der de har følt at de trenger assistanse.
Når man refererer til den sør-Afrikanske jazzen, så går tankene ofte til bandet The Blue Notes (Chris McGregor – piano, Mongezi Feza – trompet, Dudu Pokwana – altsaksofon, Nikele Moyake – tenorsaksofon, Johnny Dyani – bass, og Louuis Moholo-Moholo på trommer), hvor de fleste, om ikke alle, emigrerte til Europa, med pianisten Chris McGregor Brotherhood Of Breath, som mine favoritter. Og dette italienske bandet har tydeligvis lyttet mye til The Blue Notes, og kanskje også flere av «emigrantenes» forskjellige prosjekter, inkludert Sean Bergin, som etter et kort opphold i London, flyttet til Amsterdam, og ble der livet ut.
Selv om grunnideene til Tell No Lies, befinner seg godt innenfor de overnevnte, så tar denne gjengen musikken enda lenger inn i det moderne og mer eksperimentelle, men kun i små porsjoner. Gjennomgående er det arven etter «emigrantene» som er grunnideen. Og hele vegen gjøres det på en utterst fremragende måte, som ligger et godt stykke unna den «vanlige» jazzen vi får fra Italia.
Vi får åtte komposisjoner, alt innspilt i Duna Studio i Russi i Italia, med en gjeng musikere, som det kan høres ut, som ønsker å ta arven enda lenger. Jeg har fulgt «emigtantene» i en del år, og bhar egentlig etterlyst hvorfor ingen her oppe i «höga nord» har latt seg inspirere av denne musikken2, og laget sine egne varianter.
I de siste årene har det dukketopp noen, hvor kanskje det mest spennende har vært svenske Langendorf United, som akkurat spilte på Moldejazz, og som egentlig er mer opptatt av arven fra Etiopia enn Sør-Afrika. Men pianisten Nicola Guazzaloca har gjort denne musikken til sin egen, og i løpet av de åtte komposisjonene får med seg bandet sitt og alle de spennende gjestene inn i ei heksegryte av kreativ musikk det bare er å lene seg tilbake og nyte.
Det er, gjennomgående, de fem musikerne i «hovedbandet» som «fører ordet» i de fleste låtene, mens gjestene er med for å gjøre bandet fyldigere og nærmere Brotherhood of Breath. Vi får utmerket solistprestasjoner, særlig fra kapellmesteren og de to saksofonistene, og med kompet halsende etter. Musikken er variert og ofte fritt improvisert mellom de sør-Afrikanske temaene Guazzaloca har skrevet. Hele vegen er det det kreative som gjør dette mest spennende, og hele utgivelsen oser av stor spilleglede.
En herlig utgivelse med en gjeng musikere, i alle fall ikke jeg kjente fra før, men som bør noteres i bakhodet. For dette er en utgivelse med herlig musikk! Og på konsert må dette være en himmelsk og svett opplevelse.
Jan Granlie
Edoardo Marraffa (tenor saxophone, sopranino saxophone), Filippo Orefice (tenor saxophone), Nicola Guazzaloca (piano), Luca Bernard (double bass), Andrea Grillini (drums) + Piero Bittolo Bon (alto saxophone, bass flute), Federico Pierantoni (trombone), Francesco Guerri (cello, objects), Elena Maestrini (soprano saxophone), Federico Eterno (alto saxophone, baritone saxophone), Flavio Bertozzi (tenor saxophone), Gianluca Varone (tenor saxophone)
