I presseomtalen av bandet The Notwist kan man lese følgende: «Med News from Planet Zombie vender The Notwist tilbake etter år med utforskning og eksperimentering, med et album rikt på både melankoli og positivitet, skissert over en rekke spennende og intenst engasjerte poplåter. Det er et album som reflekterer en kaotisk verden, men som responderer med varme og generøsitet for å oppnå kreativ og åndelig konsolidering».
Bandet har sin base i Munchen, hvor også albumet er innspilt, selv om ikke alle musikerne bor der til daglig. Bandet består av vokalisten og gitaristen Markus Acher,bassisten og trompeteren Micha Acher, som også trakterer sousaphone og euphonium, keyboardisten Cico Beck, som også tar seg av elektronikken, gitar, blokkfløyte og perkusjon, klarinettisten, pianisten og organisten Theresa Loibl, gitaristen Max Punktezahl, den norske vibrafonisten Karl Ivar Refseth, som også spiller marimbaphone, klokkespill, congas og perkusjon, og trommeslageren Andi Haberl, som også trakterer dulcimer. I tillegg har de invitert med vokalisten Enid Valu, Haruka Yoshizawa på taishōgoto og harmonium, Tianping Christoph Xiao på klarinett, og Mathias Götz på trombone, i disse 11 komposisjonene.
I hovedsak er komposisjonene skrevet av Markus og Micha Acher, men de gjør også Neil Youngs «Red Sun». Og de starter rolig og behagelig med «Teeth», og straks oppdager jeg at dette ikke er et jazzalbum, slik vi kjenner det. Fra start får jegg en slags «Neil Youung»-følelse, og ikke i den tøffe delen av Youngs settliste med, for eksempel Cracy Horse, men mer i Harvest-landskapet.
Vokalen til Markus Acher ligger tett på Neil Young, og det harmoniske holder seg fint i nærheten. Men i andresporet, «X-Ray» får vi pur og ren rock’n roll, hvor teksten starter med «Once I dreamed I buillt the x-ray to save us», noe vi godt kan trenge i disse tider.
Deretter følger den instrumentale «Propeller», som driver fint av gårde med Refseth langt framme i lydbildet, noe som gjør låten godt, før vi får Youngs «Red Sun» i en fin «ompa-ompa»-versjon, hvor de ikke legger seg altfor tett på Young, men lager sin egen fine versjon med sousafon og blåserne langt framme i lydbildet. En deilig versjon av en av Youngs fine komposisjoner.
Og slik fortsetter de med original rock’n roll i en blanding av britisk pubrock i overgangen til punken godt blandet sammen med noe som kunne vært gjort av Neil Young. Men det er ikke noe vanlig rockeband vi møter. Besetningen er helt annerledes enn vokal, gitar, bass og trommer, og med innslag av sousafon, vibrafon, marimba, klarinetter og trombone, gjør dette til noe særpreget og fint.
Og vokalen til Markus Acher fungerer gjennomgående fint, og blandingen mellom de rolige «pop»-låtene og den mer punkete rocken gjør at det blir en variert og fin utgivelse som sikkert blir mye brukt på studentklubber i Tyskland.
En spennende utgivelse som ligger et godt stykke unna den jazzen jeg vanligvis hører på. Men jeg fant her et band jeg gjerne hadde gått og hørt på en rockeklubb i nærheten. Og med vibrafonist Refseth (fra Brøttum) burde klubbene i Innlandet kjenne sin besøkelsestid og invitere dem til det norske «storbondelandet».
Og å ta tak i Neil Youngs musikalske ideer blir aldri feil!
Jan Granlie
Markus Acher (vocals, guitar), Micha Acher (bass, sousaphone, euphonium, trumpet), Cico Beck (electronics, keyboards, guitar, recorder, percussion), Theresa Loibl (bassclarinet, clarinet, piano, harmonium, organ), Max Punktezahl (guitar), Karl Ivar Refseth (marimbaphone, vibraphone, glockenspiel, congas, percussion), Andi Haberl (drums, dulcimer), Enid Valu (vocals), Haruka Yoshizawa (taishōgoto, harmonium), Tianping Christoph Xiao (clarinet), Mathias Götz (trombone)
