Trioen Toiy består av altsaksofonisten og klarinettisten Tobias Scirmer, gitaristen Daniel Meyer og trommeslageren oog perkusjonisten Finlay Panter, og denne innspillingen er innspilt i Zentrifuge i Berlin den 19. oktober 2024.
I pressemeldingen fra plateselskapet sier man at: «Med dyp forankring i moderne improvisert musikk, jobber trioen med en klar og usminket tilnærming. Lyden deres utvikles gjennom nøye lytting, sparsomme materialer og en oppmerksomhet på hvordan form kan oppstå uten å være fastlåst på forhånd. Interaksjon styrer musikken: stillhet behandles som et strukturelt element, rytme fremstår i skiftende pulser snarere enn stabile mønstre, og melodi fungerer mer som en kontur enn et tema. Beslutninger tas i øyeblikket, formet av nærhet, dynamikk og den skiftende balansen mellom instrumentene. Resultatet er en praksis som forblir åpen, presis og responsiv. Hver fremføring sporer en foreløpig arkitektur, bygget av tekstur og gest, slik at musikken forblir jordet samtidig som den gir rom for konstant omdefinering.»
Dette er jo selveste bruksanvisningen på hvordan moderne, fritt improvisert musikk skal gjøres. Med dette som «mal» har jazzmusikere, siden 1960- og 70-tallet, jobbet med å forme den spontane musikken, og når disse elementene stemmer, får vi også, svært ofte, spennende og interessant musikk.
På denne utgivelsen får vi servert 10 relativt frittgående komposisjoner/improvisasjoner, som varierer mye i lengde, fra 42 sekunder til 17:56, og de fleste låtene er relativt lange, og de korte blir mer som noen «pustepauser» for oss som lytter.
Jeg må innrømme at jeg ikke har den fulle og hele kontrollen på de tre musikerne. Men det er heller ikke så farlig, siden det er musikken de fremfører som er det viktige, og ikke hvem de tre er. Og de starter relativt kontrollert og dempet i «Full Moon Blanket», med altsaksofonen i front over et gitarspill, som nesten kunne vært gjort av Bill Frisell. Fortsettelsen, «I Read the News Today, Oh Boy» er litt raskere, og er platens lengste spor, hvor særlig gitar og saksofon får god plass til å utfolde seg. Trommene ligger mer so en slags «rettesnor» i bakgrunnen, men kommenterer fint det intrikate spillet til de to andre. Også her dukker Frisell opp i bakhodet, og både gitarspillet og altsaksofonen er relativt fabulerende, før de finner sammen i et fint tema, som det «drodles» fint rundt, i en deilig låt.
Det overrasker meg egentlig, at musikken er såpass strukturert og fin. Og etter hvert føler jeg at dette er typisk musikk som er gjort i Berlin. Men i motsetning til mange av de andre, typiske, bandene som figurerer på jazzscenene i Berlin, skiller denne trioen seg ut med utmerket samarbeid, tett samspill og med en litt annet «sound» enn mange av de andre.
De forteller fine og interessante historier gjennoom de 10 låtene, og selv om de ikke rekker å fortelle så mye i de aller korteste sekvensene, så føler jeg utgivelsen har en rød tråd. Det er en positivitet i spillet som gleder, og de tre musikerne fungerer utmerket sammen. Det høres ikke ut som dette er et «ad hoc»-prosjekt, men at det er tre musikere som kjenner hverandre godt, og som liker å improvisere sammen.
Utover på innspillingen blir musikken friere og mer eksperimentell, men aldri slik at jeg som lytter mister «helheten» og interessen for det de fremfører. Og når Schirmer plukker fram klarinetten og bassklarinetten, synes jeg musikken løfter seg ytterligere. Spesielt tredjesporet «Cuckoo Calling» er en fri sak som improviseres fram under låtens gang, og resultatet blir spennende. Den korte «The Neighbours Should Get Married», kunne gjerne ha vært lenger, men fortsetter poå mange måter i «Hallow Havoc», som går rett over i den sprelske «Lat Train Pankow», en låt på kun 42 sekunder, og som gjerne kunne vært utviklet videre, for i løpet av disse sekundene skjer det mye spennende.
«My Cat at 4:33», er også en kort og fin sak, som jeg er sikker på at de fleste katteeiere forstår, før de er over i «Lashes of innocent Beauty», en fin ballade hvor klarinetten styrer. Dette blir nesten en godnatt-sang, og om man sovner i løpet av det drøye minuttet den varer, så bør man ha tyllet i seg såpass mye kaffe at man får med seg den fine avslutningen «New Moon Pillow», som kunne vært en fortsettelse av åpningssporet. Her er altsaksofonen og gitaren tilbake i noe Frisell kunne ha gjort, eller kanskje noe Jakob Bro kunne ha begått sammen med Lee Konitz for en del år siden. En nydelig avslutning på en fin og, overrakende, neddempet utgivelse som havner i bunken av favoritter, som kommer til å bli spilt ofte i skivestua framover. En utmerket trioplate!
Jan Granlie
Tobias Shirmer (alto saxophone, clarinet, bass clarinett), Daniel Meyer (guitar), Finlay Panter (drums, percussion, titophone)
