Gitaristen Tomas Janzon kommer opprinnelig fra Stockholm, og han startet sin musikalske søken da han var sju år og begynte, som mange andre, å spille blokkfløyte. Som åtte-åring begynte han å studere cello og som 12-åring opptrådte han med kammerorkesteret Collegium Musicum. Hans neste jakt og fokus var gitaren. Etter å ha studert ved Musikhogskolan i Stockholm, begynte han å turnere og spille i Sverige og Nord-Europa. THan komponerte for film og TV, og står ansvarlig for musikken på blant annet Vargavår for SVT, dokumentaren Kvinnor på kontor og kunstfilmen The King of Siam. Han flyttet etter hvert til Los Angeles for å studere med Joe Diorio ved Musicians Institute/GIT, hvor han ble tildelt The Outstanding Player of the Year, og underviste fra 1995 til 2008. I 2000 fullførte han en mastergrad i klassisk gitar ved USC Thornton School of Music, studerte gitar med Scott Tennant og James Smith, og komposisjon med Vince Mendoza. Han tilbrakte mye tid i Canada og underviste som artist-in-resident ved Selkirk College. Nå er han bosatt i New York, og hans nye plate er innsppilt i New York og Pasadena i California. Og med seg på platen har han vibrafonisten Steve Nelson, bassistene Hilliard Greene og Jeff Littleton og trommeslagerne Chuck McPearson og Tony Austin. De fleste komposisjonene er gjort av Janzon, med unntak av «Valse Hot» av Sonny Rollins, «earch For Peace» av McCoy Tyner og Lee Konitz sin «hurtigløper» «Subconscious-Lee» som kobles sammen med Tadd Damerons «Hot House».
Dette er musikk som følger tradisjonene med tilbakelent og fint spill, uten at hverken hans gitarspill eller noen av de andre fremhever seg altfor mye. Han skriver helt ok komposisjoner, men ingen av de utmerker seg på en slik måte at de blir sittende i bakhodet altfor lenge. Best synes jeg det låter når de gjør «standardlåtene», og McCoy Tyners «Searcing For Peace» løses på en fremragende måte, med godt tilbakelent spill, hvor gitarspillet, som ligger veldig godt inne i tradisjonen etter Jim Hall og hans samtidige. I «Valse Hot» synes jeg gitarspillet flyter godt, selv om det er noen fraser her som krever full konsentrasjon av gitaristen, hvor det «helter» litt for mye.
Jeg var spent på hvordan de ville løse Konitz’ tidvis halsbrekkende «Subconscious-Lee», som ofte er en svenneprøve innenfor cool-jazzen. Og her synes jeg det fungerer fint. De lar seg ikke stresse, men løser den på en avslappende måte sammen med Damerons «Hot House». Og når de avrunder med fire av Janzons egne komposisjoner, har vi fått en fin stund i det litt neddempede landskapet, hvor Steve Nelson er den som utmerker seg ved siden av kapellmesteren.
Jan Granlie
Tomas Janzon (guitar), Steve Nelson (vibraphone), Hilliard Greene (bass), Jeff Littleton (bass), Chuck McPearson (drums), Tony Austin (drums)
