Birds er det første albumet i den italienske trompetisten og komponisten Tommaso Iacoviello sitt navn. I pressemeldingen kan vi lese: «Vi lever i en stadig mer støyende verden, hvor naturlyder ofte druknes i kunstig støy. Birds inviterer oss til å stoppe opp et øyeblikk, lukke øynene og lytte til det som omgir oss. Se for deg å fordype oss i en gammel skog, høre raslingen av blader i vinden, fuglenes melodiøse sang og den langsomme strømmen av en bekk eller den flate roen i et tjern. Disse lydene, ofte oversett i hverdagens mas og kjas, er en virkelig skjult skatt. En lydarv som forteller tusen år gamle historier og forbinder oss dypt med naturen».
Birds, som er innspilt i Livorna i Italia den 6. til 8. august 2024, får vi høre trompeteren Iacoviello, vibrafonisten Nazareno Caputo, gitaristen Nicolò Francesco Faraglia, bassisten Ferdinando Romano og trommeslageren Saverio Cacopardi i seks komposisjoner som alle har titler etter fuglenavn.
Og de starter med «Rigogolo» (Gyllen Oriole på norsk), før de fortsetter med «Uccellande», «Assiolo», «Valsolda» og «Garsaide», før de avslutter med «Tottavilla», alle fugler jeg ikke har nok botanisk kunnskap om, og som jeg aldri har sett her på Vestlandet.
Italienske trompetere har gjerne sin inspirasjon fra landets ledende trompeter gjennom mange år, Enrico Rava. I tillegg er den italienske jazzen ofte relativt maskulin. Ofte skal man vise fram at man har «hår på brystet», og musikken blir ofte nesten det motsatte av tradisjonene og ideene med «mama» som den viktigste i livet.
Men på denne utgivelsen går musikken i en litt annen retning. Den er, i hovedsak, melodisk og, kanskje, litt «enkel». Men innimellom tar de de det ut i det relativt eksperimentelle, noe som gjør platen til en variert og, tidvis, spennende sak. Instrumenteringen med vibrafonen som en ingrediens er viktig. Og det at de tar utgangspunkt seks forskjellige fugler som man finne ri det italienske landskapet, hvor alle er forskjellige og oppfører seg ulikt, gjør at hver låt nesten blir et eget studium. Og siden flere av låtene (fuglene) er fine og spennende, og relativt ukjente for en nordmann, så blir også lyttingen en interessant affære.
Det er Iacoviello som leder an i de fleste låtene. Men både gitaren til Faraglia og, ikke minst, vibrafonen til Caputo er viktige bestanddeler i helheten. I tillegg legger Romano er solid grunnlag i bassen og Cacopardi leverer gjennomgående fint trommespill, men er kanskje den som høres mest «italiensk» ut i måten han spiller på. Men selv om denne musikken ikke kan kobles altfor tett på musikken vi har fått fra Rava, Gianluca Trovesi eller, i den «andre enden», Paolo Fresu, så skinner det italienske godt gjennom etter hvert. Kanskje kan noen av komposisjonene virke litt like, når man har lyttet gjennom platen noen ganger. De er ofte relativt likt oppbygd, gjerne med bassen og vibrafonen i starten med trommene og bassen «på slep», før trompeten og gitaren kommer inn. Og en litt større variasjon hadde kanskje vært ønskelig. Men som et debutalbum lover dette godt for framtiden for musikerne. Men jeg må si at i noen av låtene gjør det seg når musikerne etterligner fuglekvidder og «sang».
Jeg gir dem gjerne flere muligheter til å utvikle uttrykket, og komme opp med litt mer spennende arrangementer og fremførelser av komposisjonene.
Jan Granlie
Tommaso Iacoviello (trumpet), Nazareno Caputo (vibraphone), Nicolò Francesco Faraglia (guitar), Ferdinando Romano (double bass), Saverio Cacopardi (drums)
