Two-Some er en norsk duo, som oppholder seg innenfor det lyriske og vakre, og består av Margrete Augland på vokal, keyboards og elektronikk og Lene Anett Killingmo på saksofoner, bassklarinett, fløyte og elektronikk, De har utviklet et langvarig og spesielt musikalsk samarbeid, og har vært opptatt av å utforske grensene for det akustiske og det elektroniske, det eksperimentelle, det melodiske, det tekstlige og det musikalske.
Tekstene på Behind a closed door er en viktig del uttrykket, som sammen med det musikalske ofte beskriver uutalte øyeblikk i menneskers liv. Ifølge presseskrivet er duoen «en hypnotisk og særdeles spennende reise som drar lytteren inn i en helt egen uforutsigbar og vakker verden»
Vi får åtte låter de to har laget i samarbeid, og all musikken er innspilt live. Og de starter med tittelsporet, «Behind a Closed Door», med bassklarinett og elektronikk, og vi blir straks tatt med inn i et drømmelandskap hvor en ekstra saksofon og vokal legger seg over bassklarinetten, før en fin og klar vokal tar plassen i front. Og herfra og ut får vi være med på en vakker og lyrisk reise i de to damenes, musikalske landskap.
Bassklarinetten har lenge vært min favoritt, særlig blant klarinettfamilien, og Killingmo gir meg klare assosiasjoner til John Surman i det hun leverer. Og med å benytte flere saksofoner på hverandre skapes en fin kombinasjon til det vokale. Og Augdals vokal er, nesten, overraskende klar og fin. Hun synger med solid overbevisning, og skiller seg fra mange av de, relativt, unge vokalistene som det stadig dukker opp flere og flere av i Norge og Skandinavia.
De går videre til «The Lonely and the Lovely», hvor bassklarinetten starter litt «røffere», men hvor vokalen raskt overtar styringen på en vakker måte. Og jeg lar meg, virkelig, fascinere av de to sitt utmerkede samarbeid og evne til å lage åpne og fine ballader, som like gjerne kunne vært gjort i Mellom-Europa som her hjemme. Dette er kreativt duospill som virkelig iimponerer!
«Puppet Dance» skulle man tro var en adskillig «lystigere» sak, men både den, og resten, legger seg fint inn i det lyriske og gir en deilig lytteropplevelse. Mye av mjusikken minner om noe jeg har hørt tidligere. Kanskje fra John Surman, men også en utgivelse med en av bassistene (Dave Holland eller Barre Phillips) på ECM.
Andresiden av LPen starter litt mer dramatisk med «Automatic Responses», og elektronikken tungt inne i en rytmisk bassfigur som gjentas og gjentas over vokalen. Her synes jeg de beveger seg inn i det mer «moderne» uttrykket, som skiller seg litt ut fra førstesiden av albumet, før de beveger seg over i «How to Sew», med den fine bassklarinetten i åpningen, hvor vi er mer tilbake til låtene på førstesiden. Bassklarinetten leder an over sober elektronikk og ordløs vokal, før Augdals fine vokal går i førsteposisjon, og låten avrundes på en ytterst vakker måte.
Så følger «Thruth», nok en ballade med bassklarinett og vokal i front. Her dukker minnene om den franske bassklarinettisten Dennis Colin og hans samarbeid med den amerikanske vokalisten Gwen Matthews og den utmerkede plateutgivelsen Sangs of Swans (2006) opp i bakhodet, som blir leggende der også i den fine sistelåten «Broken Pieces», som er den perfekte avslutningen på et nydelig sett.
Musikken som serveres her kan godt sammenlignes med mye av det vi har fått på ECM De oppholder seg i det lyriske landskapet Manfred Eicher har jobbet mye i. Og det skal ikke forundre meg mye, om deres neste utgivelse blir å finne på det tyske selskapet. En lyrisk, velspilt, kreativ og deilig duoutgivelse, fra to ytterst kreative og dyktige musikere som har en klar, felles innstilling til den musikken de ønsker å skape. Og det gjør de, gjennomgående, med stor overbevisning.
Til alle arrangører rundt om: Sjekk ut denne duoen! For dette er original, norsk, neddempet, duojazz som fascinerer sterkt!
Jan Granlie
Margrethe Augdal (vocals, keyboards, electronica), Lene Anett Killingmo (saxophones, bass clarinet, flute, electronica)
