Vance Thompson er grunnlegger/musikalsk leder/arrangør av og for Knoxville Jazz Orchestra, et profesjonelt storband med base i Tennessee. Han har produsert dusinvis av konserter årlig, spilt internasjonalt, og gitt ut en rekke innspillinger og samarbeidet med gjester som Monty Alexander, Hank Jones, Eric Reed, Michael Dease, Donald Brown, Carmen Bradford, Gregory Tardy, John Clayton, Stefon Harris og mange flere.
På sitt nye album samarbeider han med pianisten Taber Gamble, gitaristen Steve Kovalcheck, bassisten Tommy Sauter og trommeslageren Marcus Finnie, og vi får seks komposisjoner av Thompson, pluss Chick Coreas «Bud Powell», Donald Browns «My Three Suns» og Harold Arlens «Over the Rainbow», som avslutter utgivelsen.
Mye av den musikken som kommer fra USA, hvor hovedinstrumentet er vibrafon, og hvor musikken befinner seg i det mer «tradisjonelle» landskapet, har en tendens til å bli sammenlignet med Gary Burton. Særlig når det er bluesen som ligger som grunnlag for komposisjonene. Og i åpningssporet, Thompsons «Tell It Like It Is», får jeg akkurat denne følelsen. Men, i motsetning til Burton, holder Thompson seg mer i bakgrunnen og lar de andre musikerne slippe til, noe som gjør at musikken finner sin plass i det mer «tradisjonelle» landskapet. I andresporet «The Tread Of All Sorrows», som er en ballade i det latin-amerikanske, leder Thompson an. I denne blir medmusikantene mer «kompmusikere», og Thompson selv blir den mest fremtredende solisten, noe som gjør godt for låten. Og her synes jeg heller ikke nærheten til Burton blir så stor.
I løpet av de fire, første låtene, får vi et innblikk i Thompsons evne til å lage helt ok låter, uten at de skiller seg nevneverdig fra mye av den andre «streitjazzen» vi får fra andre siden av «dammen». Jeg synes heller ikke kvintetten bidrar til å løfte de komposisjonene jeg kjenner fra før. Men det skal jo noe til å overgå de mange versjonene av Coreas hyllest til Bud Powell. I Thompsons «The Ladies at Rose Cottage» trekkes el.pianoet inn, og skaper et litt annet og mer «pop-lignende» lydbilde, noe som gjør variasjonen i låtutvalget godt, samtidig som musikken blir mer original og fin. Donald Browns «My Three Suns» er ren jazzrock med funky el.bass og befinner seg i et musikalsk landskap jeg ikke helt klarer å forholde meg positivt til, før de avrunder med «Over the Rainbow» i en relativt ok versjon, med vibrafonen i front. Dette er jo en låt som er gjort i noen tusen varianter, og med vibrafonen i front får vi en streit og fin versjon, som løfter helhetsinntrykket en del.
En varierende utgivelse hvor musikerne, i sine beste stunder, leverer fint spill, men som skjemmes litt av at Thompson har puttet inn noen låter som skiller seg for lite ut fra den «streite», amerikanske jazzen.
Jan Granlie
Vance Thompson (vibraphone), Taber Gamble (piano, el.piano), Steve Kovalcheck (guitar), Tommy Sauter (bass), Marcus Finnie (drums)
