Le Vice Anglais er abstrakt impro og jazz med støy som et hovedelement, og er blitt beskrevet som fremtidens punk. Ricardo Guerra Pires (elgitar) og Bruno Parrinha (altsaksofon) leverer eksperimentell musikk og jazz som befinner seg et sted mellom Ornette Coleman og Glenn Branca. Lyden er stram, drevet av en relativt aggressiv saksofon og en «stikkende» gitar. Guerra Pires og Parrinha sin nye visjon introduserer også subtil elektronikk.
12 relativt frie improvisasjoner som, hvis jeg hørte det på en mørk kjellerklubb, ville gått under betegnelsen ekstrem frijazz, men på plate som skal avspilles i «öppet landskap» en sommerkveld med dører og vinduer åpne og temperatur tett opp mot 30 grader, må betegnes som støymusikk.
Men ikke støymusikk som bare er støy. Men en støymusikk med «hode og hale». Det vil si at de to musikerne helt sikkert har snakket sammen og planlagt ting på forhånd, slik at støyen blir styrt på en spennende måte. De elektriske loopene som blander seg inn, er gjort live, og det er elektronikken sammen med den elektriske gitaren som jeg føler «styrer» gangen i musikken. Noe av musikken nærmer seg noe man nesten kan kalle en dødsmesse, som den todelte «Frotteurisme a la messe», mens den (nesten) morsomme «The Britsh Caning Club» og «The Exquisite Gentlemen Club», kanskje ikke blir tatt inn i de britiske herreklubbene, i alle fall ikke før midnatt.
Noen ganger dukker den norske gitaristen Stian Westerhus opp i bakhodet, på grunn av det tøffe og kretative gitarspillet, og nhele vegen lar jeg meg fascinere av de to sin «lek» med støymusikken, som er ytterst seriøst ment og som fungerer adskillig bedre enn mye av denne typen musikk vi for eksempel får fra Japan. Men da jeg spilte gjennom denne platen første gang, med dører og vinduer på vidt gap, fikk jeg, for første gang skjeve blikk, banking i tak og vegger fra nabolaget. Noe jeg tolker som positivt for det de to har servert.
Jan Granlie
Ricardo Guerra Pires (electric guitar, live electronics) og Bruno Parrinha (alto sacophone, live electronics)
