Gitaristen, komponisten og tekstforfatteren Ketil Thorbjørnsen kaller seg like godt «Verdsmannen», når han ikke opptrer som kulturskolelærer i Sogn, men er en slags rocka singer/songwriter på konserter og plater. Det hjelper å ha god kontakt med platedirektøren og saksofonisten Karl Seglem, når en gjerne vil utgi plater, og dette er, så vidt jeg vet, hans andre utgivelse på Seglems selskap Nye Nor, etter utgivelsen Livsvitne, som kom i 2022.
Med seg på platen har han trommeslageren og perkusjonisten Øyvind Aga, bassisten Ørjan Lindborg, keyboardisten Terje Norevik, koristen Lars Isachsen Jemterud, perkusjonisten og koristen Alf Magne Hillestad, som også har produsert og arrangert, pluss Karl Seglem på tenorsaksofon. Innspillingen er gjort i Hallibakken studio den 5. til 8. august 2024, og vi får 10 låter laget av Thorbjørnsen.
Som mna ser av besetningen, er ikke dette en jazzplate. Det eneste som kan forsvare en viss tilnærming til jazz, er Seglems saksofon. Men på samme måte som at man ikke kan kalle Bruce Springsteens E-Street Band noe jazzband, selv om det dukker opp en saksofonist innimellom, så kan vi ikke, selv om vi prøver aldri så mye, putte denne utgivelsen inn i jazzklassen.
Men det spiller ingen rolle. Siden noen av oss i salt peanuts* oppholder oss i relativt grisgrendte stråk på Vestlandet, må vi sørge for de musikerne som holder til her inne i fjellheimen, og supporte dem når de går til det skritt å gjøre plateinnspillinger.
Platen rammes fint inn med åpningen «Intromor» og avsluttes med «Dødsdans», begge laget av pianist Norevik, og kan godt plasseres inn blant åpningen av avslutningen på, sor eksempel, mesterverket til The Bands konsertfilm The Last Waltz. Åpningen er solo piano, og bygger fint opp til det rocka tittelsporet «Ver den som skin», som tar oss med til noe Åge Aleksandersen kunne ha gjort i tidlige tider.
Deretter følger «Blårøyken». «Alkislåt» og «Posen i gangen», før vi må opp å snu platen, og vi får «Meir drit (som eg ikkje kjem på)», «Hjerte», «Nedgangstid» og «Timeglaset», før de avslutter med «Dødsvals».
Jeg er overbevist om at Verdsmannen gjør stor suksess på de forskjellige samlingsstedene han spiller på sine reiser rundt om på Vestlandet. Dette er musikk jeg jeg sikker på at lokalbefolkningen i Sogn og Fjordane lærer seg tekstene på og fremfører med stor glede og stigende promille mens de holder mobilene høyt hevet for å filme deler av konsertene, samtidig som de gynger med, sammen en eller annen av det annet kjønn med et lønnlig håp om å lykkes akkurat denne kvelden.
Jeg må vel innrømme at det ikke er denne musikken jeg hører mest på her i skrivestua. Men jeg ser og hører kvalitetene i det Thorbjørnsen skriver og fremfører. Musikken er gjennomgående rocka slik folk flest liker det når de ifører seg cowboyhattene og fyrer godt opp på forhånd for å gå på konsert. Og førstesporet på B-siden, «Meir drit (som eg ikkje kjem på)» er en nyydelig ballade som garantert ttreffer mange av de som gynger med, med et lønnlig håp om å treffe en de kan dele natta og fremtiden med, men som ma sjangle hjem alene med høy promille etter konserten.
Han er en vokalist som gjerne kan bli like populær som mange andre av de som har gjort suksess i Norge de senere årene. Han fremstår ikke som en vokalist med «fløyelsstemme». Men hans «rustne» stemme fungerer fint både til musikken og til tekstene, som ikke alltid handler om livets lyse sider.
Jeg synes Verdsmannen har laget en fin plate i den sjangeren som kan kalles «publikumsvennlig, norsk rock» med nynorske tekster. Og han har fått med seg musikere som passer fint til musikken, og som leverer akkurat det de skal.
Jeg føler vi får en blanding av legendariske Stavangerensemblet, litt Åge Aleksandersen, litt Björn Afselius, litt D.D.E., litt Henning Kvitnes og masse sjarme fra en hardtarbeidende artist, som jeg spår stor suksess i de relativt grisgrendte områdene vest i Norge, bare arrangørene slipper han til.
Jan Granlie
Kjetil Thorbjørnsen (vocals, guitar, background vocals), Øyvind Aga (drums, percussion), Ørjan Lindborg (bass), Terje Norevik (keyboards), koristen Lars Isachsen Jemterud (background vocals), Alf Magne Hillestad (percussion, background vocals, programming), Karl Seglem (tenor saxophone)
