Det må ha vært den store, våte drømmen for pianisten Vigleik Storaas å få dele scene på jazzfest (Trondheim jazzfestival) den 6. juni 2009, sammen med den svenske bassisten Palle Danielsson og den amerikanske trommeslageren Jack DeJohnette.
Storaas er en solid veteran på den norske jazzscenen, men han har aldri vært den musikeren som har stått i fremste rekke for å promotere seg selv, noe som er rart, så lenge den gode pianisten kommer fra Bergen. Men denne kvelden på jazzfest i Trondheim fikk han muligheten, og jeg har en mistanke om at det var en relativt nervøs pianist som fikk møte to av jazzens virkelig store musikere denne kvelden. Stor takk skal også gå til Frederik Villmow, for at han nå har utgitt de sju låtene, hvor noe er hentet fra standardsettlisten, en komposisjon er gjort av Danielsson, to er gjort av bassisten Steve Swallow og en av Storaas. Og med den legendariske lydmannen Jan Erik Kongshaug bak spakene, hadde kanskje noen også en idé om at dette skulle ende opp som plate.
Vi får ytterst strøkent pianojazztriospill, hvor de åpner med «Alice in Wonderland», før de går over i Joe Hendersons «Isotope», hvor førstnevnte holder seg fint nedpå, mens det blir mer energi i neste. Og med fantastisk bass-spill fra salige Danielsson og pågående, løst og ledig trommespill fra DeJohnette, er det bare for Storaas å satse det remmer og tøy kan holde, og «gi jernet», slik vi vet han kan.
Jeg hørte han sist på årets Vossa Jazz, på triomed bassisten Svein Folkvord og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, hvor jeg, ved siden av den utmerkede musikken, egentlig var mest opptatt av om pianokrakken ville holde, men det gikk heldigvis bra. For Storaas er ikke den som bare sitter dannet og rolig på krakken. Han lever ut spillet med hele kroppen, og resultatet blir alltid strålende.
Etter de to første låtene, får vi Danielssons «Palle’s Headche», hvor ingenting tyder på at bassisten har hodepine, men hvor han starter med en fin bassintro, før Storaas kommer inn med fine kommentarer, og De Johnette er akkurat der han skal være. Steve Swallows «Eiderdown» har et utmerket driv, og både pianosoloen til Storaas og Danielssons bass-solo er fantastisk. Storaas sin vakre ballade, «Lines», som ble tittelen på hans plate med bassisten Bjørn Alterhaug, saksofonisten Tore Brunborg og trommeslageren Trond Kopperud fra 2004 (Odin records), gjøres i en fremragende versjon, hvor Storaas geleider de to andre med inn i sin verden av nydelig pianospill, før vi får Swallows deilige «Falling Grace». Så avrunder de med Kenny Wheelers nydelige ballade «Everybody’s Song But My Own», og kvelden er komplett.
Dette er blitt en plate som viser at «standardjazzen» lever i beste velgående, også her i Norge. Storaas er en strålende pianist, som har mange av de store jazzpianistene fra 1960-tallet og framover, godt plassert innenfor skjortekraven. Og han plukker fra de beste, og serverer hele vegen et eget spill som befinner seg i verdensklasse, som publikum vet å sette stor pris på under dette konsertopptaket. Palle Danielsson (1946–2024), var en mester i å traktere bassen, og leverer utmerket, tungt og fint spill, slik vi har hørt han tidligere både i Bobo Stenson Trio, med Garbarek / Stenson-kvartetten, med Charles Lloyd og med Keith Jarrett. Og Jack DeJohnette, som vi har hørt på trio i mange år med Keith Jarrett, med egne prosjekter og tidlig, både med Miles Davis og Charles Lloyd, er en mester i slike pianotrioer. Og her synes jeg han er adskillig mer «frampå» enn han noen gang var med Jarrett.
Platen er en utgivelse som, nesten, kan regnes som en helt spesiell begivenhet i den norske jazzen fra de siste 20-30 årene. Lyden som Jan Erik Kongshaug har skapt er utmerket, og stemningen i publikum på Dokkhuset, er til å ta og føle på. Og den som var til stede på konserten må ha fått et musikalsk minne for livet, for dette er stor jazz fra start til mål, fra tre utmerkede og likestilte musikere som man kan høre koser seg på scenen.
Jan Granlie
Vigleik Storaas (piano), Palle Danielsson (double bass), Jack DeJohnette (drums)
