Siden den portugisiske altsaksofonisten Liba Villavecchia startet sin trio i 2021, har de utgitt to album, Zaidin fra 2022, som ble anmeldt på salt peanuts* da den kom, og Birchwood i 2023.Villavvecchia er tydelig påvirket av Ornette Coleman, og sammen med bassisten Alex Reviriego og trommeslageren Vasco Trilla har de markert seg på den relativt frittgående scenen i hjemlandene, Portugal og Spania, og i Europa.
Trompeteren Luis Vicente er portugiser som de andre, og har basen i Lisboa. Han er en av landets mest aktive jazzmusikere, og har spilt over hele Europa og Nord-Amerika med musikere som Akira Sakata, Johannes Bauer, William Parker, Tony Malaby, Hamid Drake, Michael Moore, Roger Turner, Mars Williams, Jasper Stadhouders, Mary Oliver, Paal Nilsen Love, Joost Buis, Tobias Delius, Wolter Wierbos, Mark Sanders, Mette Rasmussen, John Dikeman, Luke Stewart, Alexander Hawkins, Ziv Taubenfeld og John Butcher, for å nevne noen. Så det var vel bare et tidsspørsmål før trioen skulle gå i studio med den utmerkede og aktive trompeteren.
Vi får tre låter av Villavecchia, en av Reviriega og en av Vicente, og alt er innspilt i løpet av november 2022. Og allerede i åpningssporet «Anticipation» hører vi raskt inspirasjonen fra Ornette Coleman og andre som er blitt påvirket av Coleman. Åpningssporet er laget av Villavecchia, og lar hver og en av musikerne få slippe til med kortere eller lengre innspill. Og vi legger spesielt merke til Vicentes energiske solo hvor han tar oss med inn i en heftig session som like gjerne kunne vært gjort av noen av de «friskeste» amerikanerne. Men låten er bygget opp som en Coleman-komposisjon med et drivende, kort og gjentagende tema, og med ytterst pågående spill fra alle involverte.
Andresporet, «Muracik» er gjort av Reviriego, som også markerer seg sterkt med tøft bass-spill i åpningen. Denne kunne også vært gjort av Coleman, og med Villavecchias inviterende spill i starten, får vi et innspill fra Vicente, hvor han spiller lange toner som igjen inviterer Villavecchia til å «bli med» over et fint bass- og trommespill, som har en roligere b-del, men hvor bassen tar med seg musikerne tilbake i det ytterst drivende spillet. Vicentes trompetsolo her er fremragende, og har mange av våre gamle helter under skjortekraven. Og i løpet av soloen er de tilnbake i det heftige og tøffe. En utmerket låt som svinger og utfordrer, og som har dagens frijazz fint koblet sammen med tradisjonene.
Og herfra og ut er dette en slags hyllest til Coleman, men hvor spillet allikevel er personlig og ytterst spennende. «Expansion» er gjort av Villavecchia, og starter mer «søkende» og eksperimentelt med de to blåserne. Ganske mye romklang som om de to blåserne står og spiller i en kjeller eller et kirkerom, noe som også kan merkes der trommene kommer inn. Låten utvikler seg fint over i en roligere sekvens, før de igjen er tilbake med små «stikk» fra blåserne i typisk Ornette-stil, og det hele svinger nydelig over det heftige trommespillet.
«Vika» av Reviriego, starter tungt med bass og trommer før Vicente kommer inn med «mitet» trompetspill, som (nesten) kunne vært gjort av Miles Davis i en av hans 70-talls ballader, før vi får «Ornette Surrounds», gjort av Vicente, som åpenbart er en hyllest til Ornette Coleman, og som har mye av Ornette i temaet, men som blir en fin og personlig hyllest, med nydelig, og relativt fritt spill over hele linja.
Så avslutter de med Villavechias «Resolution» med en nydelig trompetintro, som går over i fin kommunikasjon mellom trompet og altsaksofon over et fint komp.. Etter innledningen endres det hele til en nydelig, kollektiv improvisasjon som helt er i Ornettes ånd, men som aldri blir noen kopi. Et gjentagende riff som bygger låta opp, før de to blåserne går inn i en fin «samtale», som også kan minne om noe Bobby Bradford har gjort med John Carter eller Frode Gjerstad.
Hele veien gjennom er dette energisk og pågående musikk i en slags tradisjonell, frijazz-tapping, med fire, relativt unge musikere fra Portugal og Spania som tar det beste fra frijazzens beste inn i sitt musikalske landskap og bearbeider det inn i sin egen musikk. Strålende musikk fra alle fire, og sammen er dette ren dynamitt. Og det lukter svidd av kompet gjennom hele platen.
Jan Granlie
Liba Villavecchia (alto saxophone), Luis Vicente (trumpet), Alex Reviriego (bass), Vasco Trilla (drums)
