Det skjer utrolig mye interessant på jazzscenen i Bergen. I bandet Whatever Happens Don’t Be Yourself (WHDBY) finner vi mange av de mest kreative av den «yngre» garde, som man gjerne treffer på når man er innom konsertserien Tedans i Øve på lødager.
I følge pressemeldingen fra bandet er «dette festen du ikke vil gå glipp av, uansett hva dine musikalske preferanser er. Blandingen av fengende, nesten popaktige melodier med eksplosiv, hardtslående improvisasjonsstøy er fengslende. Det er en spennende kamp mellom to motpoler, som du ikke kan ta ørene av!».
Det 9-manns store orkesteret ble dannet i 2015 av trommeslageren Nils Are Drønen, og har fra starten av vært et improvisasjonsarnested for både unge, kommende, lokale stjerner og mer erfarne musikere på den bergenske jazzscenen. Her finner vi, ved siden av Drønen, som har skrevet alle komposisjonene med unntak av en, som er laget kollektivt av hele bandet, pianisten Isach Skeidsvoll, vokalisten Nelly Moar, vibrafonisten Rasmus Vik Lagerberg, trompeteren Audun Waage, gitaristen Mads Berven, bassisten Torkil Hjelle, perkusjonisten Snorre Bjerck og saksofonisten Aksel Røed. Innspillingen er gjort i Havnelageret Studio i Bergen den 14. og 5. august 2024.
Tales of No Consequence er bandets femte album, hvorav de to seneste, Ignorance and bad decisisons fra 2023, og Truth And Nothing But Lie fra 2024, begge har fått utmerket kritikk på salt peanuts*.
Fra start dreier dette seg om energi i mest positive forstand, særlig for oss som gjerne liker trøkk og litt frittgående «drag i bæljen». Og hvis de fortsetter i samme spor på senere utgivelser, foreslår jeg at de kan kalle den neste utgivelsen Take no Prisoners. For åpningssporet, «Opus X», kunne vært hentet fra salige Sun Ra eller den mer publikumsvennlige selen av Art Ensemble of Chicago. Perfekt!
Andresporet, «What’s My Chances?» starter med dyp og herlig barytonsaksofon, før Nelly Moar kommer inn med utmerket soulvokal i beste Art Ensemble og Fontella Bass-tradisjon. Musikken er «tung», med utmerket og heftig trommespill i bakgrunne, og vi får en utsøkt barytonsaksofonsolo fra Røed, som treffer deg midt i mellomgulvet, mens bandet leverer en relativt frittgående og heftig bakgrunn. Kanskje hadde jeg ønsket Moar litt lengre framme ii lydbildet, men det spiller ingen stor rolle.
Og slik fortsetter det. Riktignok må de ta det litt ned i tredjesporet, «Stormy Nights», hvor Moar kommer bedre fram i lydbildet, og viser hvilken utmerket soulvokalist hun er. En fin ballade, som gjør at hvilepulsen kan returnere til kroppen, og vi kan senke skuldrene.
Så følger «Where the Sky is the Highest» med perkusjon og Røeds tenorsaksofon i førersetet i starten. Men det varer ikke lenge før de er tilbake på partysporet. Dette er en relativt «enkel» låt, hvor vi får en vibrafonsolo av godt merke av Lagerberg, og hvor jeg føler vi tas rett tilbake til den tiden Carla Bley samarbeidet med Gary Burton. Men Lagerberg er adskillig «heftigere» i spillet enn Burton noen gang var. Og med den like pågående Drønen «hamrende» i bakgrunnen sparkes hele bandet, inklusive gitarist Berven inn i et «kok» av en låt.
B-siden på LPen, den er selvsagt utgitt på vinyl, starter med «Seventy-Two», som kan minne litt om åpningslåten på A-siden. Driv og energi i starten, før de tar det litt ned, men hele tiden med Drønen «jagende» i bakgrunnen, og deler av denne kan minne litt om noe av det heftigste vi fikk fra Vienna Art Orchestra, med ordløs vokal sammen med et heftig ensemblespill.
Deretter får vi «Green Candela Blues», hvor Skeidsvoll, omsider, får slippe til med en pianosolo helt i Cecil Taylor/Don Pullen-avdelingen, mens bandet «koker» i bakgrunnen. Dette er heftig jazz som bør kunne «flærre tapeten» av de fleste klubblokaler.
Tittelsporet, «Tales of Consequence», følger som en av platens korteste låter. Det er denne som er «komponert» kollektivt, og er nok ikke planlagt altfor mye på forhånd. Men det trenger ikke musikken til WHDBY være. For dette er musikere som kjenner hverandres ideer godt på forhånd, og her er det bassen til Hjelle som «styrer» improvisasjonene, før de avslutter med «School Bus», som på mange måter, kanskje, peker ut retningen for bandet framover. For her oser det av gode, gamle The Blue Notes og Chris McGregor og hans Brotherhood of Breath lang veg. Og særlig fra McGregors to doble livealbum fra Bremen (utgitt på Cuneiform Records). Mange friske og frie fraspark, særlig fra piano og tenorsaksofon, og en avslutning på en utmerket fest som vi kan gå syngende hjem fra.
At ikke denne gjengen var å finne på årets Vossa Jazz i weekenden får påske, er ikke til å forstå! Det tar en time og tjue minutter å få gjengen fra Bergen til Voss, og bandet ville ha fått spillestedet Jazzklubben til å koke. Og hadde denne gjengen hatt adresse i Oslo, er jeg sikker på at de hadde fått supre omtaler fra de få som, tross alt, holder fanen høyt og skriver om kvalitetsmessig, rytmisk musikk i hovedstaden, og spillejobbene ville stått i kø.
Et usedvanlig tøft og heftig album album, og et band jeg, mer enn gjerne, setter av en kveld til å høre på konsert. Kanskje man, rett og slett, må ta seg en tur til bydn, neste gang de spiller på Bergen Jazz Forum eller på Tedans?
Jan Granlie
Aksel Røed (baritone saxophone, tenor saxophone), Isach Skeidsvoll (piano), Nelly Moar (vocals), Rasmus Vik Lagerberg (vibraphone), Audun Waage (trumpet), Mads Berven (guitar), Torkil Hjelle (double bass), Snorre Bjerck (percussion), Nils Are Drønen (drums)
