Fem år etter utgivelsen av albumet Joys and Solitudes på ECM, er pianisten Yonathan Avishai tilbake på jazz&people, plateselskapet som oppdaget ham. Musikeren feirer med denne utgivelsen tiårsjubileum med trioen, hvor vi finner Yoni Zelnik på kontrabass og Donald Kontomanou på trommer, Vi får åtte komposisjoner, seks originale låter av Avishai, den tradisjonelle «When You’re Smiling» av Fisher, Goodwin og Shay, pluss Leo Ferrés «La Mélancolie», som avslutter albumet.
Og allerede fra starten i låten «Musicians!», forstår vi hvorfor han tidligere har sluppet gjennom nåløyet hos ECM. For dette er musikken som passer fint inn i katalogen til Manfred Eicher. Dette på tross av at den musikken de tre fremfører har adskillig mer røtter i musikken fra Midt-Østen enn de fleste pianotrioer på det tyske selskapet. Nå vet jeg ikke hvilket forhold Avishai har til makteliten i Israel, men skal man dømme etter temperaturen i musikken, har jeg en mistanke om at de tre ikke akkurat står i bresjen for fanklubben til Benjamin Netanyahu og hans «rævediltere».
For dette er lyrisk og vakker musikk, fremført av tre utmerkede musikere, hvor man, ved siden av Avishai, legger spesielt merke til det fine bass-spillet til Yoni Zelnik. Jeg har en fornemmelse av at musikerne holder til i Paris, og i flere av de lyriske låtene, kan man nesten se sola stikke gjennom tåkeskyene fra høyden oppe i Montmartre. I tredjesporet, «The Best Intentions» får vi en medley med Steve Lacys «No Baby» og Neiburg, Daugherty og Reynols «I’m Confession’ (That I Love You)» med fint spill fra alle tre, med bass-spillet som ekstra pluss. Begge i et litt moderne, og ECM’sk balladelandskap, før det friskner litt til i standarden «When You’re Smiling» endrer det seg litt. Her får vi en fin og svingende versjon, hvor samspillet er utmerket, og hvor piano og bass går nydelig sammen, og versjonen fremføres upåklagelig, men en fin tolkning i pianoet over et drivende og fint komp.
Deretter følger tre lyriske komposisjoner av pianisten, «The Longest Seconds», som kanskje er platens mest eksperimentelle komposisjon, og som ville gått rett inn i ECM-katalogen, «Prayer», som er akkurat det – en lyrisk og fin bønn av en ballade, og «The One Who Smiles», som svever fint av gårde, før de avslutter med «La Mélancolie», som er en, ja, melankolsk og lyrisk, og nesten barnlig komposisjon som er en vakker sak, og så passer perfekt som avslutning på en sen kveld på jazzklubb i en av Paris sine bakgater.
Shapes & Sounds er blitt en fin og tilbakelent plate i de beste ECM-tradisjoner. Og, i og med at platen er utgitt av andre enn ECM, så slipper vi den typiske «ECM-lyden», noe som merkes i det åpne, klare og fine lydbildet.
Jan Granlie
Yonathan Avishai (piano), Yoni Zelnik (double bass), Donald Kontomanou (drums)
