William Emanuel Huddleston eller Yusef Lateef, som han er kjent som, ble født den 9. oktober 1920 i Chattanooga, Tennessee, og døde den 23. desember 2013. Han var en amerikansk saksofonist, fløytist, oboist med mere, og komponist og pedagog. Han var en av få blåseinstrumenter innen jazz som mestret de fleste blåseinstrumenter fra bambusfløyte via tenorsaksofon til obo og fagott. Han spilte med Dizzy Gillespie, Cannonball Adderley, Elvin Jones, Miles Davis, Joe Zawinul, Don Cherry og Milt Jackson, og utga en rekke plater i eget navn, hvor kun et fåtall har fått den oppmerksomhet Lateef hadde fortjent.
Han samarbeidet med «alle», blant annet, gjorde han to plater sammen med trommeslageren og perkusjonisten Adam Rudolph, trompeteren Kasper Tranberg og trommeslageren Kresten Osgood (Universal Quartet (Blackout Music, innspilt i 2008 og utgitt året etter, og Light på ILK Music, innspilt i 2009 og utgitt i 2013).
Alight Upon the Lake: Live at the Jazz Showcase er tidligere uutgitte opptak av Lateef, hvor han spiller tenorsaksofon, fløyte og obo, sammen med pianisten Kenny Barron, bassisten Bob Cunningham og trommeslageren Albert «Tootie» Heath. Og herligheten er innspilt live på Joe Segals Jazz Showcase i Chicago i juni 1975.
Dette er nok en «boks» utgitt i forbindelse med Record Store Day, og inneholder tre CDer med den, etter min mening, altfor oversette saksofonisten. Som flere av utgivelsene som kommer fra selskapet og platedirektøren Zev Feldman, er det snakk om musikk som er blitt mastret fra de originale kassettene fra lydteknikeren Matthew Lutthans.
Over 160 minutter musikk fordelt over tre CDer med tre låter på hver, fører til relativt lange låter, som jo er det man vanligvis får på slike klubbkonserter, og her starter de opp med Kenny Barons «The Untitled», som varer en knapp halvtime. Og klarer man å skjerme seg for den litt for skarpe saksofonlyden i starten (man venner seg til det temmelig raskt), så er dette den perfekte åpningen på en klubbkonsert man mer enn gjerne skulle ha vært til stede på.
Her får vi utmerket saksofonspill over Barrons utmerkede pianospill, og fremragends bass- og trommespill, hvor man kan lure på om de to ii «bakgrunnen» sliter seg helt ut allerede på «førsterunden». Lateef spiller strålende, i et landskap som kan minne både om Dexter Gordon og John Coltrane. Og hans åpningssolo smeller i veggene både i klubben og i skrivestua.
Etter hvert roer de ned og vi får en fin sekvens hvor bass-spillet til Cunningham blander seg mer inn i saksofonspillet og vi fin sekvens, før Barron overtar med en fin solo, og vi er i gang.
Deretter får vi Lateefs «Mutually Exclusive» i en flott versjon, hvor energien nærmest «spruter» fra scenen. Fremragende spill fra Lateef over et hardt arbeidende band med Kenny Barron virkelig «på hugget», før førsteCDen avsluttes med Roy Brooks jr. sin «Eboness», hvor Lateef plukker fram fløyten, et instrument jeg ikke er altfor glad i, men som Lateef mestrer på fremragende måte, og jeg tenker at det går lang tid mellom hver gang man får servert såpass «friske tak» på klubbkonserter med amerikanske band i dag. I og med at Lateef trakterer fløyten, blir lydbildet og stemningen også temmelig annerledes, og mer «østlig» inspirert. Og versjonen av Brooks komposisjon blir fremført på en spennende måte.
Den andre platen åpner med Barrons «Inside Atlantis», hvor de «drar av gårde» på fremragende vis. Lateef er gjen helt framme på tåspissene og leverer strålende spill over en «myndig» Barron og det drivende og gode kompet, før vi får Lateefs «I Remember Webster», skrevet til saksofonkollega Ben Webster, og som er en fin ballade spilt helt i landskapet til Webster. Hadde denne blitt spilt på en «bindfold» vil nok selv ekseptene påstått at det er Ben Webster. Innspillingens korteste låt, men den klokkes inn på over åtte minutter, så det er ikke snakk om en «radiovennlig» sak. Nydelig spill nok en gang, som beviser at Lateef var en utmerket balladetolker.
Så avrunder de andreplaten med Akira Inoues «Opus 1 & 2» som varer i ganske nøyaktig en halv time. Dette er en ballade som, kanskje, varer litt for lenge, men den åpner med strykebass og piano før Lateef kommer inn på fløyte, og et spill og en stemning som lar tankene gå til den svenske barneTV-serien Vi på Saltkråkan med musikk av Ulf Björlin, men som like godt kunne vært Jan Johansson og/eller Georg Riedel. Jeg får følelsen av «lat» sommer før det endres litt i temperatur i andre delen, hvor det med ytterst enkle midler, får musikken til å svinge upåklagelig.
Den tredje CDen åpner med Lateefs «Golden Goodness» hvor en av musikerne leser en tekst i starten, og det er tydelig at vi her har med musikere som er sterke i troen. Mer fløytespill over et fint komp som jeg tror kunne få en gråstein til å svinge, før de er over i Nat King Cole og Irvin Mills «Straighten Up and Fly Right», og saksofonisten Lateef er tilbake i en fin låt som her får behagelig behandling, og det virker som denne hardtsvingende komposisjonen er ment som konsertens siste låt, og at publikum skal ta med seg «svingen» ut i Chicago-natten.
Men de gir seg ikke med den. De avrunder med Lateefs «Yusef’s Mood», som blir en slags signaturlåt, som klokkes inn på knapt 24 minutter. En kort introduksjon fra Lateef, før den heftige svingen fortsetter. Og det er tydelig at musikerne trives på klubben, for et ekstranummer på 24 minutter tyder på akkurat det. Barron legger i veg med et pianospill jeg, nesten, ikke kan huske at jeg har hørt han gjøre tidligere, med kompet halsende etter i en fin, morsom, svingende og heftig solo som nesten aldri tar slutt, noe som er helt ok, før Lateef kommer inn og tar kontrollen. Stemningen i salen tyder på at musikerne har truffet publikum hjemme, og det hele utvikler seg til en ren fest, selv om Lateef tar det ned til et slags Ben Webster-aktig spill, hvor han er innom flere standard-låter i soloen, på samme måte som Dexter Gordon gjerne gjorde.
Yusef Lateef var en musiker som utga en rekke fine plater i landskapet hvor vi fant John Coltrane, Dexter Gordon, Sonny Rollins, Ben Webster og en rekke av jazzhistoriens beste saksofonister. Men Lateef ble aldri regnet som en av de store. Noe jeg synes er synd, for han var en utmerket saksofonist. Men det bør denne triple CD-boksen kunne gjøre noe med. For det han serverer her er noe av det beste jeg har hørt fra den kanten. Og med denne trioen som samarbeidspartnere, kan det nesten ikke gå galt.
Anbefales til alle med ører!
Jan Granlie
Yusef Lateef (tenor saxophone, flute, oboe), Kenny Barron (piano), Bob Cunningham (double bass), Albert «Hootie» Heath (drums)
