Den amerikanske trommeslageren, bandllderen, komponisten og pianisten Jack DeJohnette ble født i Chicago den 9. august 1942, og forlot vår verden den 26. oktober 2025. Han var kjent for sitt omfattende arbeid som leder og sidemann for musikere som Charles Lloyd, Freddie Hubbard, Keith Jarrett, Bill Evans, John Abercrombie, Alice Coltrane, Sonny Rollins, Miles Davis, Joe Henderson, Michael Brecker, Pat Metheny, Herbie Hancock og John Scofield, og ble innlemmet i Modern Drummer Hall of Fame i 2007.
Han startet sin musikalske karriere som pianist, og studerte fra han var fire år gammel med Antoinette Rich, lederen for et kvinnelig symfoniorkester i Chicago, og spilte først profesjonelt i en alder av 14 år. Da han var 13 år, byttet han til trommer og lærte trommeteknikker av den lokale jazztrommeslageren, Bobby Miller Jr., som bodde i samme nabolag. Han spilte R&B, hardbop og avantgardemusikk i Chicago, og ledet sine egne grupper i tillegg til å spille med Richard Abrams, Roscoe Mitchell og andre kjernemedlemmer av Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM).
Tidlig på 1960-tallet fikk han muligheten til å spille tre låter med John Coltrane Quintet, hans tidligste forsøk på å spille med store jazzmusikere. I 1966 flyttet han til New York City, hvor han ble medlem av Charles Lloyd Quartet. Lloyds kvartett var et band som anerkjente den potensielle innflytelsen rock and roll hadde på jazz, og det var der DeJohnette først møtte pianisten Keith Jarrett, og som han skulle jobbe mye med gjennom hele karrieren. DeJohnette forlot imidlertid gruppen tidlig i 1968, og oppga Lloyds forverrede, «flate» spill som hovedgrunnen til at han forlot gruppen. Selv om Lloyds band var der han fikk internasjonal anerkjennelse for første gang, var det ikke den eneste gruppen DeJohnette spilte med i løpet av sine tidlige år i New York. Han fikk også innpass i band ledet av Jackie McLean, Abbey Lincoln, Betty Carter og Bill Evans.
DeJohnette ble med i Bill Evans Trio i 1968, samme år som gruppen var hovedattraksjon på Montreux Jazz Festival og produserte albumet Bill Evans at Montreux Jazz Festival. I november 1968 jobbet han en kort periode med Stan Getz og kvartetten hans, noe som førte til hans første innspillinger med Miles Davis.
I 1969 forlot DeJohnette Evans-trioen og erstattet Tony Williams i Miles Davis’ liveband. Davis hadde sett DeJohnette spille mange ganger, en av dem under en periode med Evans på Ronnie Scott’s Jazz Club i London i 1968, hvor han også hørte bassisten Dave Holland for første gang. Davis likte DeJohnettes evne til å kombinere de drivende rytmene som er forbundet med rock and roll med improvisasjonsaspekter knyttet til jazz. Det førte til at han ble hovedtrommeslager på albumet Bitches Brew. DeJohnette og de andre musikerne så på Bitches Brew-opptakene som ustrukturerte og fragmentariske, men også innovative: «Etter hvert som musikken ble spilt, etter hvert som den utviklet seg, fikk Miles nye ideer … Han gjorde et opptak, stoppet det, og fikk deretter en idé fra det som nettopp hadde skjedd, og utdypet det … Innspillingen av Bitches Brew var en strøm av kreativ musikalsk energi. En ting fløt over i den neste, og vi stoppet og startet hele tiden».
Selv om han ikke var den eneste trommeslageren som var involvert i prosjektet, ettersom Davis også hadde invitert med Billy Cobham, Don Alias og Lenny White, ble DeJohnette ansett som lederen for rytmeseksjonen i gruppen. Han spilte på livealbumene som skulle følge utgivelsen av Bitches Brew, hentet fra konserter på Fillmore East i New York og Fillmore West i San Francisco.
DeJohnette fortsatte å jobbe med Miles Davis de neste tre årene, noe som førte til samarbeid med blant andre John McLaughlin, Chick Corea og Dave Holland. I tillegg til at også Keith Jarrett kom med i bandet. DeJohnette bidro til Davis-album som Live-Evil (1971), Jack Johnson (1971) og On the Corner (1972), samt innspillinger som senere ble utgitt på samlealbumet Directions fra 1981. Han forlot Davis-bandet i midten av 1971, selv om han kom tilbake for flere konserter resten av året.
Jack DeJohnettes første plate, The DeJohnette Complex, ble utgitt i 1968. På albumet spilte han både melodica og trommer, og lot ofte mentoren sin, Roy Haynes, sitte bak trommene. Han spilte også inn albumene Have You Heard, Sorcery og Cosmic Chicken tidlig på 1970-tallet. Han ga ut disse fire første albumene på enten Milestone- eller Prestige-etikettene, og byttet senere til ECM. ECM ga ham en «fruktbar plattform» for hans «atmosfæriske tromming og utfordrende komposisjoner». Den musikalske friheten han hadde mens han spilte inn for ECM ga han mange konserter som sideman og muligheter til å starte sine egne grupper. Han dannet først gruppen Compost i 1972, men dette var et kortvarig forsøk, og DeJohnette omtalte musikken som altfor eksperimentell til å oppnå kommersiell suksess. I denne perioden fortsatte han også karrieren som sideman, og ble med i Stan Getz’ kvartett fra 1973 til oktober 1974, og lokket også Dave Holland til å bli med i Getz’ rytmeseksjon. Denne perioden gikk kort forut for dannelsen av Gateway Trio, en gruppe som DeJohnette var med på å danne, men ikke ledet. Denne gruppen kom direkte ut av DeJohnettes tid med Getz, da Holland ble med ham i denne trioen sammen med gitaristen John Abercrombie, som begge skulle bli assosiert med DeJohnette gjennom hele karrieren.
Hans neste band var Directions, et band dannet i 1976 med saksofonisten Alex Foster, bassisten Mike Richmond og Abercrombie. Dette var nok et band som levde relativt kort, men det førte direkte til dannelsen av DeJohnettes neste band, New Directions, som igjen inneholdt Abercrombie på gitar sammen med Lester Bowie på trompet og Eddie Gómez på bass. Dette bandet sameksisterte med et annet DeJohnette-band, Special Edition. Dette bandet bidro også til et løft i karrieren til mange mindre kjente, unge hornister, ettersom de hadde en roterende frontlinje som inkluderte blant annet David Murray, Arthur Blythe, Chico Freeman og John Purcell. I løpet av denne perioden, spesielt med Special Edition, tilbød DeJohnette «den nødvendige tyngden for å holde hornene i en tett bane» i komposisjonene sine, samtidig som han ga lytterne sine «avantgardens utvidede vokabular pluss disiplinen i tradisjonelle jazzkomposisjoner».
DeJohnettes arbeid med Special Edition ble jevnlig avbrutt av andre prosjekter, hvorav de viktigste er innspillingene hans i 1983 og turneene fra 1985 som medlem av Keith Jarretts Trio, som var fullstendig viet til å spille jazzstandarder. Ved siden av Jarrett og deJohnette var bassisten Gary Peacock en uvurderlig del av trioen, og alle tre var medlemmer av trioen i over 25 år.
På begynnelsen av 1980-tallet spilte DeJohnette på albumet 80/81 med Pat Metheny, Charlie Haden, Dewey Redman og Michael Brecker.
DeJohnette fortsatte å jobbe med Special Edition inn på 1990-tallet, men begrenset seg ikke til det. I 1990 turnerte han i en kvartett bestående av ham selv, Herbie Hancock, Pat Metheny og hans mangeårige samarbeidspartner Dave Holland, og ga ut Parallel Realities med denne gruppen samme år. I 1992 ga han ut Music for the Fifth World, som brakte ham musikalsk sammen med musikere som Vernon Reid og John Scofield. I løpet av 1980-tallet gjenopptok han å spille piano, noe som førte til en turné i 1994 som solopianist. Han begynte også å jobbe igjen med Abercrombie og Holland, og gjenopplivet Gateway-trioen.
I 1990 ble DeJohnette tildelt en æresdoktorgrad i musikk fra Berklee College of Music. I 2004 ble han nominert til en Grammy-pris for sitt arbeid på Keith Jarretts livealbum The Out-of-Towners, og han fortsatte å jobbe med den gruppen inn i 2005. I løpet av de neste årene ledet han tre nye prosjekter, hvorav det første var Latin Project, bestående av perkusjonistene Giovanni Hidalgo og Luisito Quintero, klarinettisten Don Byron, pianisten Edsel Gomez og bassisten Jerome Harris. De to andre nye prosjektene var Jack DeJohnette Quartet, med Harris igjen sammen med Danilo Perez og John Patitucci, og Trio Beyond, en hyllest til DeJohnettes venn Tony Williams og hans trio Lifetime (bestående av Williams, Larry Young og John McLaughlin), med John Scofield og Larry Goldings.
DeJohnette startet også sitt eget plateselskap, Golden Beams Productions, i 2005. Samme år ga han ut Music in the Key of Om på sitt nye plateselskap, et elektronisk album som han laget for avslappende og meditative formål, og som han spilte på.
Jack deJohnette spilte relativt ofte på de nordiske jazzfestivalene. Noen ganger med Keith Jarrett, men også med andre prosjekter. Han døde den 26. oktober av hjertesvikt.
