Carla Bley – En av de store særegne
Oslo Jazz Circle, tirsdag 5. november 2024, kl. 19.07
Dette er et sammendrag av panelsamtalen jeg holdt i Oslo Jazz Circle, om Carla Bley og hennes musikk med de tre gjestene, Kari Rolland, som har skrevet en avhandling om Bley og musikken hennes, Mathilde Grooss Viddal, som Carla Bley er hun komponist, bandleder og utøver på egne vegne. Dag Arnesen var pianist i det skandinaviske ensemblet som ble satt sammen for Nattjazzen og Festspillene i mai 1980, under ledelse av Carla Bley.
PowerPoint-presentasjonen og spilleliste kan lastes ned og leses nederst i dette dokumentet. Sammen med dette, gjengir jeg også stikkordstekster til de enkelte temaene som ble berørt i samtalen.
Introduksjon om Carla Bleys musikk
Det er mange bruer inn til Carla Bleys musikk. Den balanserer et sted mellom
- teater
- kirke – fra bedehus til katedral
- politikk
- sirkus
- klubb
- akademi
Musikken hennes er fra det humoristiske, ironiske og det teatralske, til det vâre, vakre. Den har i seg motsetninger, flertydigheter, pastisjer og paradoksale sammenstillinger av ytterpunkter. Og hun har vel aldri hatt Bachs harmonilære som noe utgangspunkt.
Hun har skapt et musikalsk korpus som inneholder alt, fra Kurt Weill og Berlin, Erik Satie, via Charles Ives, Morton Gould og Henry Cowell, minmalisme og maksimalisme, frijazz, musikalsk rabulisme, Frelsesarmeen, industriell musikk og Frank Zappa. Men først og fremst jazz.
Musikken er rik på grunnlag for assosiasjoner, men du er aldri i tvil om at det Carla Bleys musikk. Det er sært, skeivt, ofte rart, noen ganger som en vals danset med trebein, eller som den leiken hun fikk eller fant som barn:
Den var ødelagt, så den ikke virket på riktig måte. Det er kanskje det litt skjeive, haltende, ikke helt riktige som gjør at vi kjenner det igjen. Rytmisk, harmonisk, dramaturgisk.
Store band, små grupper, varierte sammensetninger, men en sterk fokus på akkord-maling med horn: En slags forkjærlighet for lyden av trombonen og annen grovmessing, kanskje er det Frelsesarmeen som dukker opp. Trombonisten Roswell Rudd og deretter Gary Valente var i mange år faste medlemmer av hennes band, og var markerte toner i orkesteret.
Ja, ofte store band, men ikke storbandjazz. Mer kammermusikalsk – kammerjazz, ispedd en del kameratjazz. For hun bremset heller ikke når Charlie Haden ville ha henne med på sine politiske og frihetsjagende prosjekter, ikke minst i det som etter hvert ble Liberation Music Orchestra.
Resten av artikkelen kan du lese her.
Tekst: Johan Hauknes
