MOLDEJAZZ, 17. JULI 2024, DAG 3: Så er vi snart halvveis i årets festival. Vi kjenner det på kroppen, men ikke mer enn at dert er slik det skal være. Onsdagen ble nok en strålende dag i Molde. Kanskje ikke like mye folk i gatene som i tidligere år, men mer enn nok til at en tur gjennom Storgata tar laaaang tid å gjennomføre. Man treffer gamle venner og bekjente over alt, Så her må man regne seg god tid om man skal rekke noe som helst.
Vi fordelte noen av konsertene mellom oss i dag igjjen. Men fra torsdag så blir vi, dessverre, en mann mindre i staben, noe som krever enda mer iinnsats for den gjenværende. Men det skal vi klare.
Fantasia utenfor vår begrepsverden
Nå har jeg hørt Trondheim Voices en dal ganger opp gjennom årene. Jeg har til og med hørt dem under øvelse i KoncertKirken i København en gang hvor jeg fikk være til stede på en av øvelse, som endte opp ii en konsert samme sted. Og hver gang jeg hører dem er det en stor opplevelse.
Dette er på mange måter «lillesøsters» til Trondheim jazzorkester, med litt vekslende besetning på hver fremførelse. Men i Molde denne ettermiddagen gjorde de prosjektet Bedrock hvor (jeg mener) vi fikk høre vokalistene Sissel Vera Pettersen, Tone Åse, Anita Kaasbøll, Live Maria Roggen, Kari Eskild Havenstrøm, Ingrid Lode og Torunn Sævik. Nå er jeg ikke overbevist om at dette er den rette besetningen, i og med at programmet ikke hadde klart å trykke hvem som medvirket. Men det er heller ikkje så viktig. Men en viktig bestanddel i prosjektet er, utan tvil, tekstforfatteren Siri Gjære, lyddesigneren og lydmagikeren Asle Karstad, lysdesigneren Ingrid Skanke Høsøien, Videodesigneren Oscar Udbye, kostymedesigneren Tone Myskja og maccatrolerne Asle Karstad og Arnvid Lau Karstad. For dette er en multimediaforestilling som, ikke bare dreier seg om den musikken damene fremfører, men nesten like mye det teatralske i forestillingen.
Det starter som om vi er plassert inn i en dansk krim. Inne i en mørk skog (sikkert et sted på Jylland), hvor vi bare kan skimte noen av vokalistene som står gjemt bak grenene som henger ned som lianer. Foran på scenen ligger det to personer med ryggen mot publikum, mens en messende stemme fremfører tekst.
Etter hvert lysner det i skogen, og de sju vokalistene serverer en litt dyster, men vakker sekvens, før Ingrid Lode samler sammen «ytterklærne» til vokalistene, før hun inntar en slags alvs rolle i scenebildet. Og herfra og ut blir det hele lysere. Vi får strålende vokal fra hele gjengen som styrer lyden med små bokser (maccatroler) på magen, og de fremstår som en enhet i framføringen.
Hva som egentlig var baktanken, er det ikke godt å si. Jeg tror publikum mer eller mindre tolket forestillingen på hver sin måte. Men å høre sju vokalister så samkjørte og i «vater», opplever vi nesten bare med Trondheim Voices. En utrolig vakker, «scary» og fin forestilling, ingen gikk uberørt fra. (JG)
NM i ungjazz
Lanseringsprogrammet Jazzintro blei sjøsett i 1998 og har sidan dess vore eit av dei viktigaste verkemidla for å profilera dei unge talenta i norsk jazz. Det er ei tevling, men Norsk jazzforum har heilt frå starten freista å tona ned konkurranseelementet. Det er likefullt ei tevling, og i år har faktisk Norsk jazzforum – stikk i strid med eigne programerklæringar – forsterka konkurranseelementet ved å gjera sigeren endå meir lukrativ. I år har kvalifiseringa gått føre seg på fire jazzklubbar (mot tidlegare fire jazzfestivalar) og finalen er som vanleg på Moldejazz. Premien for vinnaren er konsert på festivalane der kvalifiseringa før gjekk føre seg. Merksemda er m.a.o. flytta frå kvalifiseringa med åtte band til musikken til vinnarane. Forstår Norsk jazzforum i det heile teke kva dei held på med?
Finalen i år var som før prega av fire band som alle ville vore verdige vinnarar, og uttrykket var kanskje meir mangfaldig enn nokon gong før. Første band ut var Coincidenses. Leah Engevold, tangentar og vokal, Jomar Jeppsson Søvik (trommer og elektronikk) og Kristina Fransson (trompet, gitar, elektronikk og vokal). Dei spelte eit sett prega av ein miks av støy og lyrisk pop. Franson imponerte i alle rollane sine, men bandet kunne ha vunne på å stramma inn.
Sondre Moshagen Lightning Trio er sett saman av Sondre Moshagen (piano), Kertu Aer (kontrabass) og Steinar Heide Bø (trommer). Komposisjonane til Moshagen er inspirert av uttrykket til EST og liknande pianotrioar. Moshagen er ein virtuos solist med ei rikhaldig verktøykasse – ofte perkusiv i stilen. Solistisk let eg meg sjarmera endå meir av estiske Aer med sine melodiske Holland-inspirerte kor.
Bliss Quintet har gjeve ut plate og har fått mykje blest. Dei fortener skryt. Dei har eit sterkt kollektiv og dugande instrumentalistar. Oscar Andreas Haug (trompet), Zakarias Meyer Øverli (tenorsaksofon), Benjamín Gísli Einarsson (piano), Gard Kronborg (bass) og Rino Sivathas (trommer) spelar musikk som i mange tilfelle er Balkan-inspirert, og dei har elegante arrangement som sit som eit skot. Det absolutte solistiske høgdepunktet under Jazzintro 2024 stod Einarsson for i «Glasshouse». Fender Rhodes med ringmodulator(?) i beste Hancock-stil! Utruleg stilig!
Brede Sørum (altsaksofon), Oliver Skou-Due (piano), Bendik Løland Lundsvoll (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer) utgjer kvartetten Schemes. Dei spelte tre låtar i eit strekk, og dei skåra stort på dynamikk. Også denne kvartetten hadde fleire solistiske ytringar som fekk kryss i margen. Dette er ein kvartett som vil markera seg uansett korleis det går i tevlinga. (LM)
Der satt den rett i sikringsboksen!
Årets Artist in Residence, Bill Frisell, har ikke tid til å slappe av under årets Moldejazz. I går var han på plass med bandet Bill Frisell FIVE, og endelig følte jeg at den godeste gitaristen «traff spikeren på hodet», sammen med to triobesetninger han har samarbeidet med gjennom flere år. På høyre side av scenen fant vi trommeslager Rudy Royston og bassisten Thomas Morgan, som vi har møtt tidligere denne uka. I midten Frisell, og til venstre bassisten Tony Sherr og trommeslageren og vibrafonisten Kenny Wollesen. Et stjernelag som har spilt sammen fra tid til annen «over there», og som Frisell gjerne ville presentere i Molde. Og takk for det!
For oss som har fulgt gitaristen Arild Andersens A Molde Concert-prosjekt, jeg fyldt opp platehyllene med en anstendig utvalg av hans plater, som spenner fra hyllester til Buster Keaton, via John Zorn og danske Jacob Bro, til hans mindre besetninger, hvor han lager en slags «hestejazz» hvor inspi1rasjonen fra den amerikanske «roots»-musikken er tydelig.
Og dert var tydelig at Frisell koste seg på scenen denne tidlige kvelden. Her var hovedingrediensen hans egne komposisjoner og varianter av den amerikanske folkemusikken. Og med den doble trioen fikk musikken mer fylde og «trøkk» enn, særlig, gårsdagens konsert. Sherr og Wollesen la seg inn som et godt «påfyll» til den mer nedtonede trioen i de partiene som Frisell1 tidligere har gjort med trioen med Morgan og Royston. Og i de sekvensene hvor Sherr og Wollesen var mest kjent i, la de to andre seg fint på og fylte ut musikken på en fremragende måte.
Frisell smilte seg gjennom alle taktskiftene og den «hjemlige» musikken, med utsøkt gitarspill (nesten) ingen gjør han etter. En solid «höydare». (JG)
salt peanuts* på kyrkjebesøk
Alexandra Archetti (vokal) og Steinar Raknes (bass og vokal) gav i fjor ut plata Malena. Ekteparet er kjente i kulturkrinsar, men eg hadde ikkje lært å kjenna songaren Archetti før denne plata. Konserten var ei gjennomspeling av plata, men fordi mor til Archetti kom ut for ei bilulukke på veg til konserten, fekk konserten eit heilt spesielt bakteppe. Duoen handterte dette profesjonelt, men noko slikt gjer noko med publikums oppleving.
Konserten var sterk fordi kommentarane til Archetti mellom låtane batt det heile saman på ein uvanleg relevant måte, Raknes var økonomisk og tydeleg i kompet og Archetti song med eit matter-of-fact-uttrykk som skapte sterkt truverd. Dei to gav eit bilete inn i ei familiesoge som fascinerte, men fleire av songane var ei hylling til ulike aspekt ved livet som er allmennmenneskeleg. Det jazzmusikalske høgdepunktet var tvillaust strykebassoloen på «El Último Café». Då kunne ein sjå at Raknes let seg riva med av eige spel. (LM)
Helt til slutt i dagens tekst, må vi også fremheve dagens utgave av Festivalakademiet, en daglig seanse på formiddagen, hvor jazznytt-redaktør med mye mere, Audun Vinger intervjuer dagsaktuelle artister pluss sentrale skikkelser i Moldejazzen. Vi fikk med oss andre delen denne formiddagen, hvor Vinger hadde en utmerket og morsom samtale med festivalnestoren og jazzmisjonæren Petter Pettersson (den eneste i verden som har mottatt Kongens fortjenestemedalje iført raggsokker og tresko. Her ble det mye Moldejazz-historie og en morsom sekvens om fluefiske, Pettersons andre store interesse og pasjon.
Tekst: Lars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie og Britt Schumann (Archetti/Raknes)
Trondheim Voices
Sissel Vera Pettersen i Trondheim Voices
Alexandra Archetti og Steinar Raknes
Bill Frisell FIVE
Kenny Wollesen
Tony Sherr
Bill Frisell
Thomas Morgan
Rudy Royston
