Å hoppa i staden for Wirkola

VOSSA JAZZ, FREDAG 11. APRIL, DAG 1: Så er «vårens vakreste eventyr» i gang igjen på Vossevangen. Vi må innrømme at vi var relativt spente på hvordan denne utgaven av en av våre favorittfestivaler ville gå, med ny leder, ny administrasjon, og med et program som, de senere årene, har endret seg en del fra «gamledager», da vår medarbeider Lars Mossefinn sto ansvarlig for festivalen og festivalprogrammet, via Trude Storheims 16 år i førersetet, Laila Melkevolls vikariat som leder i fjor, til årets utgave. I år er det begenseren Roger Urhaug som sammen med sine to medarbeidere i administrasjonen som skal før «skuta» trygt gjennom helgen, og ser vi programmet under ett, så er det tatt en del grep i programmeringen, vi ikke er helt sikre på at har vært til det gode – i alle fall ikke for jazzen, slik vi liker å kjenne den.

Selv sier festivalledelsen i sin velkomstmelding at «me har vært fokusert på å lage ein festival med musikalsk og kunstnerisk breidde som nikkar til jazzpuristen såvel som til dei av oss som føretrekk noko meir tilgjengeleg musikk, og synes sjølv me har klart å treffa ein god balansegong her.

Me har òg forsterka fokuset på heilskapsopplevinga og alliert oss med gatemusikantar og lokale produsentar av mat og drykk som inntek Torget og lover gjere sitt for at også smakslaukane går ei minnerik helg i møte. Kanskje er tida inne for at den jazzen skal akkompagneres av ein smalehove-bao? Tida for vise. Me er uansett svært spente og gler oss vilt til å kunne ynskje alle velkomen til den 52`de Vossa Jazz i verdas vakraste bygd!»

Urhaug har bakgrunn fra musikklivet i Bergen, noe som har medført at, så vidt jeg kan telle, hele 16 av konsertene er med band med base i «byen mellom de sju fjell». Det kan, selv følgelig, skyldes at Urhaug har fått mindre økonomiske resurser å rå over, siden 2024-festivalen ikke var noen økonomisk suksess. Og skal man dømme etter første dagen, har publikum virkelig kommet tilbake til festivalen. For det er noen år siden vi har opplevd like lange køer i inngangene enn i år. Og om ikke første dagen av årets festival ble en økonomisk suksess, så kan vi ikke forstå hva som skal til for å lage en suksessfestival.

Ny åpningskonsert med Kannegaard i bakhovudet
Som åpning på programmet i år, hadde festivalen booket den utmerkede pianisten Maria Kannegaard og hennes trio – en konsert mange hadde gledet seg hemningsløst til. Men Maria hadde dessverre blitt syk og måtte avlyse. Så på kort varsel ble den nye konstellasjonen Inazuma hentet inn. Dette er et prosjekt ledet av kompet i Maria Kannegaard Trio med trommeslageren Thomas Strønen (hovedbildet) og bassisten Ole Morten Vågan. De hadde i utgangspunktet med seg keyboardistene Anja Lauvdal og Ståle Storløkken, pluss at de i tillegg hadde invitert med trompeteren Nils Petter Molvær, så dette ble i stedet en debut for en helt ny sammensetning som fylte Vossasalen.

Etter at Vossa Jazz-hymnen «Heime på steinane» var framført og festivalen var opna to gonger, først av forfattar Olaug Nilsen, så av kulturminister Lubna Jaffery, var det duka for Inazuma. Bandet blei raskt stabla på beina då Maria Kannegaard måtte melda sjukdomsforfall til opningskonserten. Å hoppa etter Wirkola er så si sak. Å hoppa i staden for Wirkola er noko heilt anna.

La det vera sagt med ein gong, Inazuma leverte med glans. Maria Kannegaard var likevel til stades, m.a. med «Drifting Down The Nile» som eit flytande/dvelande/svevande opningsnummer, og etter dette blei det berre betre og betre. Spesielt den enkle og vemodige «Din ingen» med ein svært nedstrippa intro av Lauvdal bygde seg sakte til eit crescendo av ein finale. «Space Rodeo» blei innleidd med skakk rytmikk og sjøsjuke klangar. Oppå grooven serverte Molvær nokre korte meldingar, og Lauvdal og Storløkken hadde ei interessant idéutveksling. Låten ebba ut med ein skikkeleg rytmisk leik mellom Vågan og Strønen.

Introen til Vågan på «True Love Waits» var ikkje mindre imponerande. Her demonstrert han flageolettar og overtoneregister på instrumentet før han på eit klangleg fløyelsteppe breidd ut av Lauvdal spelte eit vakkert, folkemusikkinspirert kor. Molvær følgde nydeleg opp. Høgdepunktet kom likevel med Kannegaard-låten «Frem». På det trippande bassostinatet framførte Molvær det nydelege temaet og tok det heile vidare i eit perfekt strukturert kor. Storløkken tok over og tok det heile til himmels, og publikum elska det dei fekk høyra. Inazuma må ein absolutt få høyra meir av. (LM)

Eklektisk frå Hegdal og sambandet
Fersk Buddy-prisvinnar Eirik Hegdal og bandet hans eklektisk samband gav ut ein av dei sterkaste platene i fjor. Det er eit kollektiv som har som mål å sleppa til eit mangfald av idear. Den krutsterke besetninga Thea Grant (vokal og elektronikk), Josefin Runsteen (fiolin, mandolin og perkusjon), Per Texas Johansson (tenorsaksofon, fløyte, klarinett, bass- og kontrabassklarinett), Eirik Hegdal (sopranino-, C Melody og barytonsaksofon, klarinett og synth), Håvard Aufles (piano og synthar), Ole Morten Vågan (kontrabass og el-bass) og Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) hadde 60 minuttar til rådvelde og leverte ein times vanvitig kok.

Bandet spelte frå Turnchest, men ikkje i same rekkefølgje som på plata. Musikken er prega av raske tempi og ein kompleks rytmikk der det må teljast ein heil del, men dei groovar på utvunge vis der Vågan og Hulbækmo dannar ein rytmisk akse og Hegdal og Johansen dannar ein annan. Dei mange brota og kontrastane som likevel framstår som eit organisk heile, er som ei putrande gryte. Eklektisk er eit honnørord etter denne konserten!

I denne samanhengen kan det vera vanskeleg å løfta fram høgdepunkta, men Rundsteens «Lea» med innslag av kollektiv improvisasjon, «duellen» Johansson og Hegdal og eit framifrå basskor av Vågan og «Turnchest in Candle Wax», den sære reggaen med indisk inspirert tema og med Johansson i fri dressur både på kontrabassklarinett og tenorsaksofon, tok kaka. (LM)

Varm indiepop på Gamlekinoen
De som har sett TV-serien Twin Peaks vil kjenne seg igjen når jeg beskriver følelsen av å være på konsert i et lokale à la «roadhouset». For det er akkurat den stemningen Amanda Bergman og hennes band skaper på Gamlekinoen, første dag på Vossa Jazz 2025.

Med flere utgitte studioalbum og en betydelig internasjonal tiltrekningskraft, er Amanda åpenbart klar til å levere i kveld. Hun fremstår som både ydmyk og stolt på scenen, og lovpriser publikum titt og ofte. Låtutvalget er smakfull indiepop, med tydelige innslag av rock. Jeg skimter både John Mayer og tidvis Fleetwood Mac, samt et Americana-inspirert låtuttrykk. Det er musikk med rikelig romklang, som kler den sjarmerende Gamlekinoen veldig godt.

Dennis Egberth holder trommestikkene lett i hendene, og verken han eller rytmegitarist Petter Granberg tar nevneverdig stor plass i lydbildet. Alexander Zethson bruker tangenter og elektroniske effekter til å skape rikelig med klang og atmosfære, sammen med Kristoffer Jönsson på lyd. Gutta leverer også en lekker koring på enkelte låter, som forsterker effekten av Amandas vokal.

Det er åpenbart at det viktigste for gruppa er å gi Amanda plass. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er deilig når gitaristen endelig får slippe til med både soloer og stilige riff, spesielt i sluttpartiet av konsertens siste låt.

Halvveis ut i konserten finner Amanda frem et par pianoballader fylt med personlige historier, der hun virkelig lar vokalen få skinne. Hun drar også opp norske Selma French Bolstad til å spille fele på en spesielt god og sjelfull låt.

Jeg tittet meg rundt i den stappfulle salen, og det var rikelig med både smil og tårevåte øyne. Et stykke unna det jeg forventet å se på en jazzfestival, men flott åkkesom. (CR)

Folkemusikk er «den nye vinen»
For kun kort tid siden kom hardingfelemester Erlend Apneseth ut med plateprosjekt Song over stø på selskapet Hubro, som tidligere var bestillingsverk for Oslo World og Riksscenen i Oslo. Nå hadde Apneseth tatt med prosjektet til Vossa Jazz. Og i den overfylte Gamlekinoen fikk vi en utvidet og enda friere utgave av prosjektet. Med full scene med Apneseth som kapellmester på hardingfele, Helga Myhr og Selma French Bolstad på hardingfele og vokal, Rasmus Kjorstad på hardingfele, vokal, fele og oktavfele, Mats Eilertsen på kontrabass, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Henriette Eilertsen på fløyter, Frode Haltli på accordion, Anja Lauvdal på trøorgel og synthesizer, Veslemøy Narvesen og Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon.

Dette er selveste «kremen» av den «nye», norske folkemusikken, hvor tradisjonene blir videreført av ytterst kreative musikere som kan sin tradisjon, men som tar den flere skritt videre inn i et musikalsk landskap som jeg betegner som «den nye vinen» i den norske musikken, og som trekker publikum til folkemusikken som aldri før.

Apneseth kommer fra Jølster, men er bosatt i Hallingdal, hvor han har vært med på å utvikle et unikt musikalsk landskap som setter denne musikken øverst på dagsorden nasjonalt og også internasjonalt.

På platen kan man høre at dette er et bestillingsverk. Her blir musikken gjort slik den sannsynligvis ble gjort som bestillingsverk. Men denne kvelden på Vossa Jazz syntes jeg de frigjorde seg fint fra det «opplagte» og «planlagte», noe som gjorde musikken godt. Det er tydelig hvem som er kapellmesteren i prosjektet, og Apneseth styrte de andre musikerne gjennom et landskap som tok em og oss med på en reise langt inn i det mystiske og inn i en verden av musikk som Apneseth ville dele med oss.

Selv om han hadde invitert med et stort ensemble, ble aldri musikken massiv eller «vanskelig». Den var lett å følge, og med dette laget av usedvanlig dyktige musikere og deres små og større «innspill», ble konserten i Gamlekinoen en ytterst vellykket seanse. Spesielt synes jeg sekvensen hvor musikerne beveget seg inn det det minimalistisk frie, stadig med Apneseth som det styrende element, var spennende. En deilig, spennende og interessant konsert. (JG)

Det kommer en lyd fra Jazzklubben!
Vi så saksofonist Signe Emmeluth og gitarist Karl Bjorå levere praktfullt på fjorårets Vossa Jazz, da under Emmeluth’s Amoeba, til glitrende anmeldelse fra vedkommende på salt peanuts*. I likhet med fjorårets konsert tar Emmeluth av seg skoa idet hun går på scenen og gjør seg klar til hissig saksofonblås og ivrige fotbevegelser.

På scenen har de med seg Chris Holm på elektrisk bass, som også gjør diverse looping og klang med elektronisk apparat. Det skaper elektrisk stemning i rommet, og øker volumet betydelig på den lille scenen i Jazzklubben. Olaf Olsen lar heller ikke trommesettet slappe av nevneverdig lenge i løpet av konserten, og finner mange måter å regulere energien i rommet på med sitt spill.

Til tross for at det tidvis er fri improvisasjon, finner gruppa fremdeles måter å ta det ned til det ydmyke og sjelfulle. Emmeluth får demonstrert at saksofonen kan brukes til å lage lekre minisoloer og melodier som kanskje en gang hørte hjemme på en røykfylt bar i en amerikansk storby. Det er en fin avveksling fra det ellers rå og brutale spillet gruppa holder på med.

Bjorå leverer, i likhet med fjoråret, stilig riffing med og uten vreng, og finner stadig måter å spille med og rundt Signes blåsing – som tidvis kan være vanskelig, da saksofon og gitar fort må krangle om senterplassen i lydbildet.

Det er fritt spill og full fres i ca. 45 minutter, i to etapper med en liten pustepause midt på. Riktignok hadde jeg ønsket enda flere energiske soloer, hvor gruppa sørget for å gi hverandre litt mer plass så de individuelle musikerne fikk skinne.

Alt i alt er det hele en svært dynamisk affære og en god avslutning på min første dag med Vossa Jazz. Vi får håpe at Signe er klar til å levere like godt på sin lørdagskonsert med bandet Flukten. (CR)

Tekst: Lars Mossefinn (LM), Chris Risvik (CR), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

Inazuma